Max-Mischa-Tetoffensiven (Small)Jeg har likt alt jeg har lest av Johan Harstad hittil, og gledet meg til å ta fatt på denne 1083 siders mastodonten, som jeg fikk hele tre eksemplarer av til jul.

Max vokser opp sammen med søsteren Ulrikke og foreldrene på Forus i Stavanger på 80-tallet. Han og gjengen hans er opptatt av å leke vietnamkrig, og enda så lite interessert jeg er i krigslitteratur, ble jeg oppslukt av Det Siste Slaget i denne ødeleggende konflikten – det var som en egen minithriller. Familien flytter til Long Island i USA da Max er tolv år. Den første tiden er han ensom og venneløs og gjør ikke annet enn å holde ut. Først da han får en venn, jødiske Mordecai, begynner det å løsne for ham i det nye landet.

Max utdanner seg til dramatiker og teaterregissør, og han får den sju år eldre kanadiske bildekunstneren Mischa som kjæreste og etter hvert samboer. Vi følger dem og Mordecai samt noen bifigurer i det som er den ene av bokas hovedhistorier. Den andre hovedhistorien omhandler livet til Max’ onkel, pianisten og vietnamveteranen Ove – som også han har flyttet til USA og kaller seg Owen. Historiene rulles opp vekselvis og er flettet så elegant og sømløst sammen at det er en fryd.

Jeg har sjelden eller kanskje aldri før lest en bok som er så stinn av informasjon og likevel ikke føles sprenglærd. Harstad skriver om granater, flytyper, bildekunst, musikk, teater og veldig mye mer, og jeg tror på alt. Det er umulig å si når han dikter opp og når han omtaler for eksempel teaterstykker eller malerier som virkelig eksisterer. Det betyr at han har lykkes hundre prosent i det som er en av forfatterens viktigste oppgaver: Å virke troverdig. Jeg tar meg i å lure på hvordan han har klart å tilegne seg så mye kunnskap på så mange områder at han kan skrive så inngående og naturlig om dem. Godt gjort!

Harstad har et avansert blikk for detaljer og nyansering. Jeg kjenner situasjonene eller følelsene han skriver om, i kroppen. Jeg er i Vietnam samtidig med Owen, hvis innsats er foranlediget av noe så lite politisk overbevisende som personlig økonomisk nød. Jeg kjenner samme ubehag som den gang jeg så Apokalypse nå på kino, filmen om Vietnamkrigen som løper som en rød tråd gjennom boka. Ute i støvet, blant rottene, i ingenmannsland, i den lammende stillheten før det smeller.

Long Island, foto marcusinnocenti, Pixabay

Harstad uttrykker tanker og erfaringer på uvanlige og tankevekkende måter. For eksempel der han reflekterer over hvordan det oppleves for foreldrene når barna har blitt store og skal greie seg selv: «(…) det må være vanskelig, det der, å gå fra å være dirigent til å spille pauker i bakgrunnen og håpe de holder rytmen der fremme.» Eller der det går opp for ham at onkelen, som han har et nært forhold til, holder en viktig del av livet sitt hemmelig for ham: «Da toget raste videre inn i tunnelen, ble jeg stående på den nesten folketomme plattformen, forbløffet, med en følelse av uforvarende å ha havnet innenfor dørene til den delen av min onkels liv som var merket Kun for Personale – hvilket, burde jeg legge til, utvilsomt utgjorde den største delen av det.»

Togskinner, foto CodeCondo Pixabay

Forfatteren omgår klisjeene dyktig, for eksempel i denne beskrivelsen av hvordan det er å vente i timevis – bare stå ørkesløs uten å gjøre noe annet samtidig – på flyplassen JFK som ledd i research til en teaterforestilling: «Noen timers faglig venting utenfor ankomstterminalen ved JFK ble for et spytt i havet å regne mot de årene vi sammen hadde ventet tålmodig på Long Island for å bli oss selv.»

Harstad synes vanskelige ord er kule. Tendinopatiker. Panegyrikk.  Mutilering. Kji. Gargantuansk. Replikant. Konnotere. Språkvante lesere vil kjenne mange av dem, men like fullt er det ikke dagligdagse begreper han omgir seg med. Og det er ikke måte på forkortelser: LOOP6, FL350, BFI, KFCA, TFCA, MU-TH-UR, LV-426.
Dette gjorde meg ingenting. Hva forkortelsene betyr, er ikke så viktig for meg, og min uvitenhet forstyrret ikke handlingsforståelsen (det er iallfall det jeg tror).

Boka er full av interessante digresjoner. For eksempel en flere sider lang begrunnelse fra Mordecai for hvorfor han ikke kan slå opp med kjæresten Alison, skolens peneste jente. Jeg har ikke tenkt på at jenteverdenen kan ses slik fra hankjønnets ståsted. Han gjør det likevel slutt med henne på oppfinnsomt og ganske knusende vis, når sant skal sies. Men i hans verden gir det mening å kutte båndene til henne på en måte som er en Knausgård verdig.

Boka er kompleks, den er rytmisk som en dans eller et musikkstykke, og det er tilsynelatende så enkelt utført. Det eksistensielle er satt inn i hverdagens rammer, med hverdagens replikker, og hver linje er ladet med budskap. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok med så mye undertekst. Tilfeldige hendelser virker tilforlatelige, ikke én gang reagerte jeg på at noe virker oppkonstruert. At både Max, Mischa og Owen snakker ganske likt, synes jeg virker litt unaturlig, men det er ikke uvanlig i litteraturens verden. Det er vanskelig å rive seg løs fra egen måte å skrive på, så å si.

Til slutt: Boka har imponerende få trykkfeil. Eller så oppdaget jeg dem ikke fordi forfatteren kjørte korrekturradaren i senk med den enorme tekstmengden. Resultatet er det samme: Flytende lesning av en språklig oppfinnsom og gjennomarbeidet fortelling.

Å være i Harstads univers er ren glede. Samtidig er det slitsomt å være inne i et kunstverk lenge, det er mye å fordøye, mye å beundre, det tærer på sansene. Og det er strevsomt å bevege seg inn i det eksistensielle landskapet, der følelsene og minnene gjør slikt krav på å være synlige. Men sånn er det å lese tekster som berører og spiller på hele ens følelsesmessige og mentale register. Heldigvis.

Ordet jeg vil bruke om denne boka, er en litteraturklisjé, men det er likevel det eneste rette for meg. Gratulerer, Johan Harstad, med å ha skrevet et mesterverk.

Gyldendal 2015
Illustrasjonsfoto (uten tilknytning til boka): Pixabay

Om forfatteren

Johan Harstad er en multikunstner som har fått flere priser. Les mer om ham her:
http://www.gyldendal.no/Forfattere/Harstad-Johan

Jeg kan også varmt anbefale det lange intervjuet med ham på Radio Gyldendal, der han forteller om bakgrunnen for romanen og leser fra den.
https://itunes.apple.com/us/podcast/radio-gyldendal/id1062872286