Også småfuglene skal ha det godt på nyttårsaften. Det har de åpenbart ikke hos oss. Vårt førjulsinnkjøpte kornnek er ribbet for ethvert gastronomisk innhold. Dompap og kjøttmeis pistrer og er i ferd med å forråde oss for fettposene som dingler fristende fra naboens epletre. Dette kan vi ikke ha på oss. At vi sulter ut vinterhimmelens små sjarmører da alle andre mette og fornøyde ønsker det nye året velkommen. Jeg ringer vår faste nekleverandør i Ytre Enebakk. Joda, han har et par igjen, jeg kan bare komme, selv om han er fullt opptatt med å preparere kalkunen og neppe kan slå av en hyggelig totimersprat slik han pleier. Jeg legger av gårde i vår digre kassebil – hvis lasterom fremdeles er fullt av korn etter forrige fuglemattransport.

Jeg sitter i egne tanker og skvetter da jeg ser postkassa som er signalet om at jeg skal kjøre av. Jeg bråsvinger inn gårdsveien til venstre, kjører over et eller annet så det smeller. Punkterte jeg? Det høres ut som om lufta fiser ut av venstre bakdekk. Hjertet dundrer da jeg hopper ut. Jeg aner ikke hvor jekken er, langt mindre reservedekket, aldri har jeg skiftet noe som helst på dette monstrøse fremkomstmidlet. Jeg leter grundig. Ikke et hull å se. Men fortsatt en underlig fisende lyd som jeg velger å tolke som angstfremkalte hallusinasjoner.

Det lukter umiskjennelig gårdsbruk da jeg åpner bildøra, hilser på bonden og får med meg fire nek. Jeg inspiserer dekket enda en gang. Det ser normalt ut. Bonden vinker fornøyd etter baklyktene mine og lunter inn igjen til nyttårsfuglen som for lengst har sett sine beste dager.

Som kald kaffe

Etter noen kilometer begynner bilen å slingre. Jeg kjører inn på veiskulderen og saumfarer dekket for tredje gang. Bilen går på felgen. Hullet i dekket er stort som en tennisball. Halleluja! Midt ute i ødemarka, med en temperatur og en farge utendørs som kald kaffe, står jeg strandet med fire nek. Fem, hvis man teller med meg.
Uhyre motvillig ringer jeg min mann. Han forklarer tålmodig hvor redskapskassen, reservedekket og jekken er. Jeg lirker og sleper utstyret ut av bilen, tar ut matta foran og legger den på bakken så jeg ikke skal bli våt, kald og møkkete der jeg vekselvis kneler ved siden av og ligger under bilen for å se om det er mulig å forstå noe som helst. Det er det ikke. Jekken er umulig å feste. Skruen som holder reservedekket, sitter som skruer skal – bom fast. 

Batteriet på mobilen tikker jevnt mot slutten. Jeg svetter inni hånda. «Du får stoppe noen», foreslår min mann ubekymret. STOPPE NOEN?! På nyttårsaften? Noen som klarer å skifte dekk på en bil som veier to tonn? Så detter den selvsagte løsningen ned i hodet mitt. Jeg løfter på nytt den batterisvake telefonen og taster dirrende nummeret til bonden i Ytre Enebakk. Mot alle odds, etter tjue minutter runder han svingen og klatrer deretter ut av sin driftssikre Toyota, iført blå overall som om det skulle vært en helt vanlig tirsdag og ikke Alle Feiringers Aften. Hva han tenker, røper han heldigvis ikke med så mye som et lite øyenbrynsløft.

Jeg er bare forbigående i beit

Jeg står ved siden av bilen og tripper og føler en uimotståelig trang til å fortelle at jeg egentlig er fra bygda, som ham, at jeg har skiftet dekk opptil flere ganger, at det er ren uflaks at jeg nå kjører rundt i denne lånebilen jeg verken vet ut eller inn på. At jeg bare er forbigående i beit. Hadde jeg vært i Oslo og hatt en annen bil, ville jeg naturligvis fjernet det fordømte hjulet selv – eller sågar forstått at hjulet var punktert lenge før doningen begynte å skjene. Men jeg forblir taus og tror at jeg tabber meg minst ut på den måten.

Etter mye leting etter egnet jekkfeste får bonden bilen i været og vipper av hjulet. Neste skritt blir å hente reservedekket. Skruen er fremdeles ikke til å rikke. Frustrert legger han i alle sine krefter, men den rører seg ikke en millimeter. Til tross for at det hele er verst for meg, sliter jeg med å la være å føle en viss lettelse – eller muligens skadefryd. «Rusta fast», konstaterer han lakonisk. Det er jo innlysende at det ville skje, mener han, og det er det lengste han går i å slippe mishagsytringer. Han ser seg om etter bistand. Jeg regnes ikke med blant potensielt nyttige håndlangere.

Der, ja! Han henter en planke som sperrer en veistump i nærheten. Deretter sleper han benken på nærmeste bussholdeplass bort til bilen. Han legger enden av planken under reservedekkfestet, og med benken som rambukk får han brutt i stykker kroken som holder dekket oppe. Med et dunk ramler det i bakken.

Da det nye dekket omsider skal på plass, møter han en ny uventet hindring. Han klarer ikke å få trædd det innpå slik at hullene passer inn på skruene. Men banner han? Å nei. Bonden er en dannet mann. Han løfter og lirker og mumler at det var da merkelig … Til slutt reiser han seg og går bort til sin egen bil. Han henter ut en mopp, jekker ved hjelp av den opp dekket til riktig høyde og bender det innpå. Smokk, der satt det. Han skrur det fast, reiser seg opp og blir stående og glane fornøyd. Dette er ikke en mann av mange ord.

Trollmannen fra Ytre Enebakk

Jeg holder det ikke ut lenger. Jeg forteller at jeg har vært ute en vinternatt før. Bare ikke med denne bilen. Deretter skryter jeg overstrømmende av hans kreative bruk av tilgjengelige hjelpemidler. Han er jo rene trollmannen! Mannen mumler noe uforståelig. Slik urban ordflom kan han ingenting med. Har du en hyssing? spør han i stedet. Nei, hyssing, hva skal han med det? Problemet er at det lille stativet som reservedekket var festet på, nå henger og slenger under bilen. Han river hyssingen av et av nekene og binder hele stasen fast i den ødelagte skruen.

Til slutt kan jeg reise. Han står igjen i busslommen med en tohundrelapp i hånda, takknemlig og forvirret over å få utbetalt lønn for noe så banalt som å skifte et dekk.

Etter noen få hundre meter ser jeg i speilet at lasteromsdøra bak sakte siger opp. Jeg setter på nødblinken og kjører nok en gang til side mens jeg kjenner at det begynner å krype små maur oppetter ryggen. De hersens fjærkreene aner ikke hva jeg ofrer for deres skyld. Den ødelagte skruen og kroken gjør at døra ikke går ordentlig igjen. Jeg må ribbe enda to nekbunter for hyssing. Jeg knytter hardt til rundt tilhengerfestet og føler meg som en Robinson – overlevende uten Fredag til hjelp. Så slingrer jeg meg videre langs islagte veier i Enebakk.

Du og jeg og dompapen 

Det første jeg ser da jeg kommer inn i stua hjemme, som har panoramautsikt til hagen der fuglene normalt inntar alle sine måltider om vinteren, er fem poser med fett som dingler muntert fra plommetreet vårt, allerede halvspist etter at de før mørkets frembrudd var dekket av dompaper og meiser som hang etter klørne og mumset lykkelig.

«Hva er dette?» spør jeg indignert mannen som ligger langflat i sofaen. Han er glad for å ha meg hjemme igjen, men en punktering krever tross alt ikke en reaksjon som om huset stod i brann. Bedre å ligge her og lade opp til dusjen og Kvelden.
«Fikk dem av naboen», opplyser han. «Han syntes det var så lite fugler i hagen vår. Han lurte på om de kanskje sultet.»