Ingvar Ambjørnsen har rendyrket Elling i all sin bredde og høyde og øvrige utstrekning i den etterlengtede nye boka, 20 år etter den forrige. Det er liksom ikke engang forfatteren som har skrevet boka. Det er Elling selv. Han har omsider funnet noen verktøy som gjør at han i disse modne årene av sitt liv klarer seg selv – håndterer utfordringer som å velge riktig kasse på Spar på Grefsen og den månedlige søndagsmiddagen med enkefru Annelore Frimann-Clausen – uten å bli belemret med øvrighetens oppsyn og kontroll. Det er slutt på den tiden da han lå i senga med hardt igjenknepne øyne, ute av stand til å ta telefonen, ta imot besøk eller gå i butikken og kjøpe en tube majones.
Men av og til går det i ball for ham. For livet sparer ham ikke for utfordringer: kvinner som ikke responderer som forventet, huseier som lyver, nabo bak hekken som høylytt misliker bråtebrenning, nervepirrende intervju med selveste Dagbladet Magasinet, invaderende muggsopp på soverommet, også kalt Fritzl-rommet (for dem som husker den fryktelige historien). For ikke å snakke om hvilke vidløftige tanker Facebooks irrganger eller mørkhudede onkler og fettere fra verdens fjerne avkroker kan utløse.
Gjennom sitt noe skrudde syn på tilværelsen får Elling sagt ganske mye interessant om fenomener i samfunnet. Gjenkjennelsens kraft er stor. Det er fint å kunne le så man hikster og likevel kjenne at budskapet stikker dypere enn som så. Elling er slett ingen lettvekter.
For et herlig gjensyn med Groruddalens angstridde og følsomme helt! Jeg gleder meg allerede til å se denne romanen på filmlerretet.
PS: Hvis noen lurer på Kjell Bjarne: Han er dessverre ikke blant oss lenger. Men i boka er det et tydelig ekko av ham. Et ekte og hjertevarmt et.
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2019
Omslag: Elisabeth Vold Bjone
320 sider
Om forfatteren
Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) debuterte i 1981 og har utgitt bøker i en rekke sjangere. Gjennombruddet var romanen Hvite niggere i 1986 (som jeg har lest to ganger med 30 års mellomrom og syntes var like god begge gangene). Ambjørnsen har tidligere utgitt fire bøker om Elling: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999). Kilde: Cappelen Damms hjemmeside. På Facebook finnes en egen side som heter Elling-nytt, med masse forskjellig Elling-stoff. Mer om forfatteren:
https://www.cappelendamm.no/forfattere/Ingvar%20Ambjørnsen-scid:62
Forfatterintervju:
Foto: Marie Sjøvold/Cappelen Damm
Jeg leste de opprinnelige 3 Ellingbøkene i en sveip for 20 år sida. Vemodig, på et vis, å lese en til. Ingvar Ambjørnsen er den eneste nålevende forfatteren jeg på et vis føler jeg må ha med meg “alt” av. Har sikkert noe med identifikasjon å gjøre.
Hei og takk for kommentar! Ja, jeg skjønner det der veldig godt. Har lest alle Elling-bøkene selv, Ambjørnsen har skapt en makeløs figur, og det kommer flere bøker om Elling, sier forfatteren 🙂
Nettopp lest ut boka. Ambjørnsen skriver strålende, som alltid. Men jeg sitter her og griner. Over min venn Elling. Som er så begavet og interessant, men så ensom, så ensom og utrolig, utrolig syk. For det er det han er. Ikke “en artig liten kar som vi alle kan kjenne oss litt igjen i”. Nei! Elling er syk. Hadde vi alle kunnet kjenne oss igjen i ham, hadde Norge hatt flere psykiatriske institusjoner enn boligblokker. Hva Ambjørnsen vil, tenker jeg? Det er å få oss lesere til å leve oss inn i hvordan det er å ha en alvorlig psykisk sykdom. At det er levende, begavete, men bunnløst plagete mennesker. Ikke sirkusklovner. Ambjørnsen vil få oss til å le, joda. Men også å grine. Og ta stilling. Til å innlemme mennesker i nød, ta dem i vår favn, klappe dem mykt på hodet og si: Jeg liker deg akkurat sånn som du er. Kom inn i varmen, da vel! Det er plass til deg her.
Tusen takk for en nydelig refleksjon omkring Elling! Jeg oppfattet ham ikke som utrolig syk i denne boka, men som bedre enn i forrige bok. Nå klarer han seg iallfall på et vis, det gjorde han ikke før. Men visst har han sine problemer, til tider tårnhøye hindringer. Og så har han så mye annet å by på, akkurat slik du sier, det er så fint. Jeg likte særlig de to siste linjene. Innlemme menneskene, invitere dem inn i varmen. Det skal være plass til oss alle.