«Eg er så glad du er funksjonshemma. Det har gitt deg pengar frå NAV til studium og tid til å utforske deg sjølv og kva du vil. No kan du arbeide med det du likar, og likevel klare deg økonomisk. Utan funksjonshemmingane hadde du sikkert blitt i Brumunddal og kanskje jobba på posten!»

Sa mor til Bjørn Hatterud. Uttalelsen vakte mildt sagt nysgjerrighet.

Bjørn Hatteruds barske begynnelse
Å bli født var ingen enkel sak. Mor slet for å få ham ut. «Til slutt (…) vart ei heil klasse sjukepleiarstudentar vinka inn for å sjå på mor ligge der og skrike og skreve og kanskje døy.» Til slutt kom han. Med ryggmargsbrokk og klumpfot.

Mor og sønn
Mora greide seg, det kommer klart fram i åpningskapitlene, hvor forfatteren forteller at de to er på ferie i Krakow, eller de sitter og ser på et av TV-programmene de liker, for eksempel om overvektskirurgi (ikke nok med halting og ryggmargsbrokk, gutten pådro seg også for mange kilo). «På skjermen ser vi ein open kropp – feitt, organ, blod, folk i kvite eller grøne klede og latekshanskar. Vi kommenterer og diskuterer og har det utruleg fint saman.» Jeg har bare kommet til side 8, og jeg kjenner allerede at jeg liker forfatterens originale virkelighetsbeskrivelse.

Funksjonshemmingen, overvekten, mobbingen
Opprullingen av Bjørns funksjonshemming og morens utrettelige kamp for å skaffe ham hjelp, og ikke minst medelevenes stygge behandling av ham på skolen, er ubehagelig lesning. Det fortsetter med medisinske inngrep og store smerter. Men selv om det er både trist og vondt, en overlege sier rett ut at Bjørn Hatterud har hatt et skrøpelig liv, og arbeiderklassebakgrunnen hemmer ham når han etter hvert flytter til Oslo, er likevel ikke boka et dokument over livets tristesse. Den er derimot både oppløftende, morsom, inspirerende og forbløffende. 

Livet, altså. Så fint!
Hatterud skriver humoristisk, underfundig, rart og med beinhard realisme om hvordan han har greid å transformere ulemper til fortrinn. For eksempel får han seg ortopediske sko, som han i utgangspunktet ikke vil ha, for i hans barndom var de «store, brune klumpar som fekk sko laga i DDR til å verke som nett haute couture». Men så går det slik at «hipsterar på Løkka stoppa meg, dei ville kjøpe skoa av meg». Selv i New York vekker de håndsydde skoene hans oppsikt. (Alle ortopediske sko er jo håndsydd, bemerker forfatteren tørt.) Kapitlet slutter slik: «Eg valde å vere så sær i fottøyet som mogleg. Ein klassereisande homse med funksjonshemmingar frå ei lita bygd, som bur i ein stor by, som haltar når han går, har kroppsspråket til ein arbeidar og dialekta til ein husmannsson, men som snakkar om kunst, eksperimentell musikk og anna eksentrisk og smaklaust, vil aldri kunne passere som normal uansett.»

Denne lille boka i serien Norsk røyndom er fin og liten og heftet med klaffer, et stykke kunsthåndverk, både designmessig og språklig. En helt uvanlig leseopplevelse, en skinnende perle blant årets bøker. Og jeg deler ut en rose til Samlaget, som våger å satse på små, billige bøker i dagens bokmarked (og på nynorsk, selvsagt). Tøft! 
Takk til forlaget for at de valgte å sende meg boka.

Samlaget 2018
70 sider
Omslag: Magnus Voll Mathiassen

Bjørn Hatterud (f. 1977) er kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker. Han kommer fra Brumunddal, men bor i Oslo. Kilde: Samlaget (som skrev på nynorsk selvsagt, i likhet med Bjørn Hatterud. Men jeg har glemt nynorsken min og har derfor valgt å skrive omtalen på bokmål).
Foto: Tove Breistein