•  
  •  

Morfar har brun skjorte og jernkors i knapphullet. Han har skitten hjelm og sølete støvler. Han klemmer meg slik han pleide å klemme meg – altfor hardt. Jeg vet jeg må spørre ham om krigen, men jeg greier det ikke. Jeg er for glad for å se ham. Jeg gråter mot SS-uniformen hans.
Hver gang jeg våkner fra denne drømmen, er jeg frustrert. Hvorfor får jeg ikke til å spørre ham om krigen?

Slik starter Ida Jacksons fenomenale bok om hvordan hun tilfeldigvis oppdaget at morfaren hennes, Per Asbjørn Pedersen Tjøstland, var frontkjemper under annen verdenskrig. Vi vil at forfedrene våre skal være helter, men Tjøstland var – sett med norske øyne – så langt fra helt som det går an å komme. Han var deltaker i og drev propaganda for 1900-tallets største folkemord. På en forbløffende åpen og ærlig måte får Jackson fram hvordan enkelte hengir seg fullstendig til en sak – hvor ufattelig sterk i troen man kan bli, så sterk at virkeligheten forsvinner. For meg er dette en klokkeren og troverdig fremstilling av ekstremisme.

Et vellykket flettverk
Boka veksler mellom fortellingen om hva Tjøstland og familien opplevde under og etter krigen, og forfatterens metode for å grave etter informasjon. Disse trådene veves i hverandre og frambringer interessante og tankevekkende bilder og refleksjoner – på hva Jackson kan forventes å vite, hvorfor hun ikke vet, hvilke av morfarens gjerninger som var dokumenterbare, og ikke minst hva familien hadde holdt skjult eller bare snakket unnvikende om.  

De gode observasjonene
Jackson har et detaljblikk jeg liker veldig godt. Da Per Pedersen Tjøstland som en av de første i Oslo meldte seg til tjeneste «under våre tyske brødres seierrike faner», som Quisling uttrykte det i 1941, ble han grundig testet: «Per Pedersen fikk vurdert om nesen hans var bred, om øyehulene hans var dype, formen på bakhodet og mengden kroppshår. Kartleggingen av utseendet var så detaljert at du skulle tro Himmler drev et modellbyrå, ikke en hær.» 

Østfrontens gru
Forfatterens skildringer av Østfrontens ufattelige lidelser er grufulle og for meg skrevet fra en uvanlig vinkel. Hun behersker detaljene så jeg kjenner larvene krype under hendene og avføringen renne nedover lårene innenfor bukser stive av skitt. Hun beskriver stanken av lik, lukten av soldatenes dødsangst, de yngste bare sytten år. Hun kan ingenting om våpen, tanks, strategi, forflytninger, hun har forsøkt å lese seg opp, men det sklir av, for det som står foran og skygger er dette ene: Mennesker blir drept.

Å elske en ideolog
 Jackson elsker morfaren sin, men avskyr det han har gjort. Hvordan skal hun klare å forene den ideologisk skakkjørte mannen med ham som var hennes elskede morfar? Det skriver hun glitrende om. 

Jeg kunne skrive side opp og side ned om denne boka. Jeg får nye innsikter, for eksempel i grobunnen og drivkraften for nasjonalsosialismen, jeg jubler over overraskende vinklinger på hendelser og fenomener og gjenkjenner det å behendig smyge seg unna det skambelagte.

Morfar, Hitler og jeg anbefales på det aller varmeste for å forstå radikalisering og terror og få et nytt og friskt blikk på landssvik, skyld, skam og kjærlighet.

***

Om boka
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2014
Omslag: Tine Poppe
Antall sider: 264
Anskaffelse: Lånt på biblioteket
Boka ble nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen.

Om forfatteren
Ida Sofie Søland Jackson (f. 1987) er forfatter, blogger og rådgiver/kursholder og har jobbet med teknologi, endring og entreprenørskap i mer enn ti år. Hun har utgitt en rekke bøker for barn og voksne, både sakprosa og skjønnlitteratur, sitter i styret for Litteraturhuset i Oslo, har vært spaltist i Dagbladet og kommunikasjonssjef i Store norske leksikon. Jackson elsker å kombinere kultur og næringsliv og driver sin egen bedrift, der hun hjelper mennesker med å realisere drømmer og nå mål.

idajackson.no

Kilder: Wikipedia, Aschehoug og idajackson.no
Forfatterfoto:  Forlaget/Ulrik Fredrik Thyve