•  
  •  

Øynene sved av mangel på søvn da jeg åpnet dem fordi alarmen på mobilen ga lyd fra seg. Jeg kunne ikke sovne i natt før jeg visste hvordan det endte for Ásta, hun som 15 år gammel ble sendt til verdens rareste «forbedringsanstalt», der husverten lå på magen med kikkert og glante på naboen som hadde seg med en annen nabo i sommernatten.

Når livet passerer revy

Ástas far Sigvaldi faller ned fra en stige og livet passerer revy over mer enn 400 sider. Forfatteren sitter i en leid skrivestue og filosoferer i lett melankolske innsmett mellom de ulike kapitlene, som for eksempel kan ha en overskrift som denne: «Hvilken musikk er det best å dø til?» Eller denne: «Er det galt å binde fast gamle mennesker, og skal man ta notis av svensker?».

Her er så mye lengsel, savn, sorg og tap, så mye lidenskap, glede, galskap, vennskap og kjødets lyst, det er uvær og fyll (for det går etter sigende ikke an å bo på Island uten å drikke), det er selvmord og fatalt uåpnede brev, og ikke å forglemme den vakre ulykken Helga, som svikter datteren Ásta totalt. Og Gudjón, som iskald av raseri sier til Ásta at hun kommer til å nå langt på kjønnsorganet sitt. Og Jósef, som elsker Ásta, og hun er ingen spøk å elske.

En unik stemme

Hvor mange liv rommer egentlig forfatteren, som klarer å skrive på denne måten, som holder meg fast i sitt univers, nærmest lenket, uten at jeg kan rive meg løs? På hver side strør han perlene sine utover i en sugende blanding av råhet og inderlighet. Her er så mange lag å dykke ned i!
Stor takk til den finstemte oversetteren Tone Myklebost.

Nå har jeg hylt opp om denne fantastiske forfatteren tidligere, men om du likevel vil vite, eventuelt repetere, hva jeg syntes om hans forrige bok, “Sommerlys”, pluss lese mer om forfatteren, kan du klikke her:
https://ordglede.no/jon-kalman-stefansson-sommerlys-og-sa-…/