Håkon Dahl/Tor Edvin Dahl: VI SOM IKKE KOMMER TIL HIMMELEN

Brødrene Håkon og Tor Edvin Dahl vokste opp i pinsebevegelsen i Oslo på 1950-tallet. Salem i Sannergata var deres annet hjem. Her gikk de på møter nesten hver dag hele uka. Og dermed er det fort gjort å tenke at her har vi en sånn bok, med jammer og klage og forferdelige scener, en krønike over to miserable liv som følge av overgrepene de ble utsatt for i religionens navn. Jo, det er det også. Og mye mer.

Brødrene har skrevet en oppriktig og lavmælt beretning om et lukket samfunn hvor to små gutter prøvde å leve og overleve så godt de kunne, der den ene var et vellykket Guds barn som talte i tunger, og den andre en fortvilet guttunge som ville dø før han ble seks. Lenge hadde lillebror Håkon en lapp hengende over skrivebordet sitt der det sto: «Herren er min byrde.» Det sier i grunnen alt.

Det begynte med mormor Pernille Holmen. En dag ser hun lyset. Hun blir en rik, mektig, avholdt og fryktet kvinne. Da hennes datter Evy går gravid med sin førstefødte, Tor Edvin, har Pernille bestemt at det er en jente. Det er innkjøpt en sølvskje med navnet «Kari» inngravert. Det sier kanskje noe om den makten hun er vant til å ha – eller kanskje hun mente at Gud ville sørge for at barnet fikk «riktig» kjønn?

Tor Edvin var den vellykkede. Han tok imot Jesus, mens Håkon med bøyd hode måtte innse at Jesu’ favn ikke åpnet seg for ham. Ingenting mirakuløst skjedde med ham verken i søndagsskolen eller på barnemøter. Fortvilelsen vokste. Hvorfor ville ikke Jesus vite av ham? Hva hadde han gjort galt? De voksnes stadige spørsmål om han hadde tatt imot Jesus, pinte ham. Da de sa at seks år gamle barn som ikke var frelst ville komme til helvete, forsto han at han måtte sørge for å dø før han fylte seks. Det er så vondt, så opprørende, og dette er bare en av mange episoder hvor Håkon, broren hans og mange andre barn blir utsatt for voksne pinsevenners misforståtte «opplæring» i Guds navn.

Vi som ikke kommer til himmelen er en beretning full av refleksjoner, overbærenhet, godhet, varme, sorg, sinne, takknemlighet og tilgivelse. Og det er det som gjør denne boka så bra. Det handler ikke om to godt voksne menn som raser mot bevegelsen de var en del av, og mot foreldrene, som mente de gjorde det beste, men som ble uutholdelige fordi de hadde sett Sannheten og Veien og ikke aksepterte andre måter å leve på enn sin egen. Det er to reflekterte menn som tenker tilbake og ser barndommen opp mot det livet de har nå. De har ikke svar på alle spørsmål. De blir aldri helt ferdige med pinsebevegelsen, den sitter i ryggmargen. Men går det likevel an å leve et godt liv? Hva sier Teksten, hva betyr troen, og vil de to fremdeles støtte seg til Gud? Om de ikke lenger har en Gud, hva da? Dette synes jeg de tenker klokt og interessant rundt. Jeg blir glad av mennesker som er så vidsynte.

De to brødrene skriver hver sine kapitler om temaer som opptar dem, og om hendelser fra barndommen. De utfyller og kommenterer hverandre, og teksten flyter godt. Jeg synes jeg ble klokere av å lese boka, og retter en stor takk til forfatterne for at de orket å vende tilbake til oppveksten og har vært villige til å behandle vanskelige temaer med stor så raushet og varme.

I samme åndedrag nevner jeg en annen bok jeg nylig har lest, som i likhet med Dahl-brødrenes handler om en gutt som ikke får lov til å leve som den han er, men presses inn i de voksnes mønster: Edouard Louis’ Farvel til Eddy Bellegueule (Aschehoug 2015). Hovedpersonen, som er forfatteren selv, vokser opp i et fattig arbeiderklassemiljø i Nord-Frankrike, han er homofil, og alt han vil er å bli hardbarket som sin far. Å være homofil er ikke et alternativ. Boka er svært god og vond å lese på samme tid. Og begge bøkene viser hvor smertefullt det er å ikke kunne leve som seg selv.

Z-forlag 2016
Forfatterkilder: Snl.no, forlagene Z-forlag og Cappelen Damms nettsider. Foto: Z-forlag.

Om forfatterne