Vi befinner oss i karrig natur på Islands vestkyst. Et lite sted bestående av noen få hundre innbyggere, som kan forlyste seg med en kino, et posthus, noen dansefester. Kirke og prest har de ikke råd til. Lite skjer, tilsynelatende. Men så viser det seg, naturligvis, at det myldrer under overflaten. Bokas personer, som karakteriseres så levende, rått og varmhjertet, har en fascinerende vilje til å følge lidenskapen sin, som trikotasjefabrikkdirektøren som legger både hus og kone i potten for å dyrke sin altoppslukende interesse: gamle latinske bøker. Jónas blir av ulike originale årsaker en høyst uortdoks politimann, men er egentlig fuglekikker, og han forlater ikke de vingekledde vennene sine selv om han er nødt til å leke lovens vokter på dagtid. For ikke å snakke om Áki, som våkner opp i seng med en kvinne han ikke kan huske å ha sett før. Kroppslukten hennes er ram: «Magen hans vrengte seg, svetten spratt frem, ikke spy, tenkte han, faen heller, ikke spy!» Han lurer på om han er død, om det er slik det evige liv fortoner seg. Langsomt, gjennom en famlende og rørende dialog mellom de to i senga, klarner både kvinnen og gårsdagen for ham.
Språket – noe helt utenom det vanlige
Forfatteren får sagt oppsiktsvekkende mye med bare én eller noen få setninger, for eksempel om Áugústa som er sjef på posthuset: «Hun styrer postbudene med jernhånd, kortvokst, slank, lett som en fjær, er livsfarlig for henne å være ute når vinden blir sterkere enn tolv meter pr. sekund, hun er hes og rynkete, slik bare storrøykere kan bli, hendene hennes minner iblant om to små nysgjerrige hunder.»
Eller dette:
«Benedikt sa ikke et ord om ensomheten, og likevel er den en fugl som uten stans hakker i hjertet (…)»
«Vanskelig å se hvilke nyheter de brakte med seg fra livet hans, skriften minnet mest av alt om knuste maur.»
«En gang burde du dra på dansefest her på Samfunnshuset, vi gleder oss voldsomt til dem, de setter livet i bevegelse, den lille byen dufter av etterbarberingsvann, hårspray, parfyme, de er spesielle himmelsendinger om vinteren, som pleier å være lang og stillestående, lite skjer, vi reiser oss dersom et fly dukker opp over hodene våre.»
Det er side på side med fantastiske formuleringer, og jeg er fremdeles i lykkerus over alt det 28 bokstaver og en sansevar forfatter i kombinasjon kan utrette.
Liten maur på stor tue
Bjørn Gabrielsen skriver i omtalen i D2 (Dagens Næringslivs fredagsmagasin): «Leseren tillates den merkelig behagelige følelsen av å være en liten maur på en stor tue, full av drama og merkelige hendelser, omgitt av skuffelse, tragedie og kjærlighetssorg, men også uventet nåde og oppnådde mål.» Han fortsetter: «’Sommerlys’ er en slik fryd å lese at man slites mellom lysten til å beholde den som en hemmelighet for seg selv og prakke den på absolutt alle andre.»
Jeg vil helst prakke den på alle. Boka er den beste jeg har lest på lang tid. Anbefales på det aller varmeste!
Forlaget Press 2018
Oversetter: Tone Myklebost
Omslag: Dimitri Kayiambakis, Concorde Design
255 sider
OM FORFATTEREN
Jón Kalman Stefánsson (f. 1963) er nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger. Sommerlys og så kommer natten (utgitt i 2005 på Island) er hans gjennombrudd, og for den fikk han den store islandske litteraturprisen. Stefánsson har fått flere litterære priser, og en rekke av bøkene hans er oversatt til norsk, se https://fpress.no/search?query=Stefánsson.
Kilde: Forlaget Press og snl.no
Foto: Forlaget Press / Einar Falur Ingólfsson
