Les denne boka. Om du orker 800 sider. Om du orker å få deg en ny, stor familie eller bekjentskapskrets, mennesker du tilbringer dag etter dag med, lever deg inn i, ler og gråter med, mennesker du tenker at du – når boka er lukket for alltid – ikke kommer til å glemme på lang, lang tid. Om du orker å ta inn over deg hva virkningene av årevis med emosjonelle og fysiske overgrep gjør med et menneske. Om du orker å lese om en voksen mann som påfører seg selv livstruende skader for å holde ut å leve.Orker du alt dette, får du en leseopplevelse av de helt sjeldne, du får en innsikt i et traumatisert sinn som få bøker kan tilby, du får historien om dype vennskap, grenseløs kjærlighet og misunnelsesverdig godhet.
Jo, romanen er for lang. De viktigste personene helt usedvanlig begavet på hvert sitt felt, vennskapene mer omfattende og mer utholdende enn det vi kanskje erfarer i det virkelige liv. Hovedpersonens lege i en helt annen og mer oppofrende kategori enn en norsk fastlege. Men til tross for dette. Til tross for alt det perfekte og det grufullt uperfekte, til tross for overdrivelser, skjønnmaling, nådeløse overgrepsscener og en noe tung start – for det tok litt tid å komme inn i romanen: Boka gir en enestående opplevelse og forståelse av menneskets innerste lengsler, demoner og kjærlighet. Av konsekvensene av en uutholdelig barndom. Og bokas forside ER Jude St. Francis, bokas hovedperson. Et makeløst omslagsbilde som rommer hans store lidelse.
VGs anmelder er den som kommer nærmest min opplevelse av boka: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-hanya-yanagihara-et-lite-liv/a/23770196/
På et tidspunkt holdt jeg på å avslutte lesingen. Det var for vondt å ta del i Judes barndom. Jeg er glad jeg holdt ut. Denne boka ville jeg aldri vært foruten. Den har – hvor rart det enn høres – den rette blandingen av sorg, smerte og feelgood, parallelt med at den er nydelig snekret sammen og språklig god. Her er The Guardians omtale av forfatteren og av bokas tilblivelse:
Takk for at det finnes formidlere som Hanya Yanagihara!
PS: Denne boka bør inn som nummer 1 på lista over tilleggslitteratur til psykologistudiet. En førsteklasses innføring i den absurde logikken hos et skamfylt og plaget sinn.
Gyldendal 2016
Oversetter: John Erik Frydenlund
Oversetter: John Erik Frydenlund
Hei
Dette var en herlig omtale. Jeg har ikke oppdaget bloggen din før nå. Men her var mye spennende lesing. Var innom de bøkene jeg også har skrevet om, og som deg hadde jeg store opplevelser både med “Stoner” og “Historia om det nye namnet”. Jeg elsket bøkene til Knausgård. Og til slutt; Max, Mischa & Tetoffensiven er også for meg et mesterverk. Det beste jeg noensinne har lest.
mvh Bjørnebok
Hei og takk for din hyggelige kommentar! Så flott at du liker Ordglede og har satt den inn blant bloggene du følger på din egen side. Tusen takk for det. Vi ses sikkert igjen blant ordene 🙂
Fantastisk anmeldelse av en bok jeg nokså snart skal komme i gang med!
Tusen takk, Rose-Marie, for de hyggelige ordene! Du har noe å glede (og grue) deg til. Boka er et godt eksempel på at en fortelling kan være medrivende og uforglemmelig selv om den er beheftet med noen skjønnhetsflekker. Blant annet ble jeg tidvis irritert over at oversetteren/forlaget er så motvillige mot å bruke pronomenet “seg”. Dermed blir det en utilsiktet betydningsendring i de aktuelle setningene, fordi pronomenet viser til feil person(er). Korrektur er ikke lett :-). God fornøyelse, uansett!