Del 1 i romanen er historien om Chris Funder, også kalt Chaplin fordi ene foten hans står ut, slik at han etter eget utsagn skjener når han går. Vi starter i familiens sommerhus på Nesodden, Funder er 15 år. Han skal bli forfatter, men han strever. Strever gjør han også med Iver Malt, som gjerne vil være venn med ham, men det er ikke gjensidig, for Iver er ikke en gutt man blir venn med uten å støtes ut av det gode selskap. Funder får store problemer med sin egen unnfallenhet overfor Iver, og til slutt med et svik som knapt er til å bære. Når han heller ikke får det til med sin store forelskelse og aldri fullfører diktet han sitter og ruger på hele sommeren, er det ugreit å være Chris.
Deretter hopper forfatteren til historien om Frank Farrelli fra den miserable byen Karmack, der alt er bare sorgen, nærmest en karikatur av et forlatt og håpløst sted. Farrelli er ikke akkurat noen svigermors drøm, men han er ikke bare usympatisk. Også i denne historien ender det dramatisk. Litt vel mange fryktelige skjebner er det i denne byen, samtidig fungerer det likevel. For det som kjennetegner denne romanen for meg, er Saabye Christensens ustyrlige fortellerglede. Jeg har lest mange bøker av ham, men har aldri tidligere sett en slik lek med ord, setninger, måter å arrangere scener og hendelser på. Det bobler over, det er hjerteskjærende, tørrvittig, så mye komikk at jeg har ledd høyt gjennom hele boka, og brått er jeg gråten nær over enkeltskjebner. For den som liker å suge på gode språklige drops, er denne boka en x-large-pose full.
I slutten av romanen dukker Chris Funder opp igjen som forfatter mange år senere, og man kan se en slags forbindelse mellom de to fortellingene. Ikke direkte tydelig, synes jeg. Men det spiller ikke så stor rolle. For Lars Saabye Christensens makeløse omgang med språk, setninger og oppbygning av en historie, hans evne til å skape karakterer med personlighet og få fram stemningen i relasjoner mellom folk, overstråler slike bagatellmessige skjevheter.
Cappelen Damm 2012
