Nikolai Pilum er invitert til den årlige middagen i borettslagets velstyre. En skrekkens begivenhet han i befippelsen ikke fikk meldt avbud til, slik han har gjort alle tidligere år. Nå er han nødt til å tre inn i det frastøtende hjemmet til den velstående arkitektkollegaen Rolf Slependen, der alt interiør er storslått og nedslående smakløst. Alt ifølge den samme Nikolai, som bruker atskillige sider på å vurdere om han likevel skal trekke seg, og forbanner det faktum at han ikke synes han kan.
Jeg ble nærmest slått i bakken av Nikolais misantropiske forhold til verden rundt seg. Han har i egne øyne vokst opp i et kvalmende rikt og borgerlig hjem. Da han vel er innenfor døren hos styremiddagens vert, maler han på sin forakt for alt fra benkeplater i feil materiale, Lovise Slependens avskyelige fremtoning, Jo Nesbøs triviallitteratur og Operakvarterets mislykkede barcode-rekke. Taffelet består av en mangfoldig gjeng tilhørende den «kulturadminstrerende elite» (jeg føler meg smigret ettersom en forlagsredaktør er blant gjestene, men jeg blir fort på det rene med at å tilhøre denne delen av den påståtte kultureliten slett ikke er noe å smykke seg med, tvert imot er redaktør Terje Ålenes en latterlig figur, i likhet med det øvrige avskummet rundt bordet).
Etter 40 sider tenkte jeg: Skal jeg gidde dette? Lese om Nikolais avsky for alt og alle, med et overforbruk av ord som «motbydelig», «kvalmende» og «frastøtende»? Jeg blir i dårlig humør av å være septiktank. Men så er det det at Reisop skriver så godt og humoristisk om tristesse og raseri, han har et krasst skråblikk – eller hva jeg skal kalle det – på både menneskelige egenskaper, litteratur, kulturpersonligheter og bygninger. Jeg beundrer forfatterens elegante setningsføring og ikke minst at han over 444 sider klare å holde min interesse oppe for hva som hender i løpet av noen få kveldstimer.
Dette er årsakene til at jeg leste ut boka, og likte den, etter en noe nølende start:
1. Det originale språket, som gjorde meg opprømt til tross for middagsselskapets iboende faenskap.
2. Nysgjerrighet på hovedpersonen, Nikolai Pilum, som etter hvert viste seg å være noe mer enn bare en drittslenger og livsfjern menneskehater.
3. Sympatien og interessen for Nikolais svenske kone Lovisa. Jeg hadde lyst til å vite hvorfor i all verden hun valgte å bo sammen med en slik sinna tyrk.
4. Jeg ville vite hvilken «overraskende vending» som ifølge omslagets baksidetekst skulle finne sted rundt bordet. Der ble jeg litt skuffet. Jeg syntes stemningen hele tiden hellet mer og mer i én retning, ikke at det brått skjedde noe uventet.
5. Bokas karakterer, som trer så tydelig fram.
6. Forfatterens lek med klisjeene.
Det kunne kanskje vært litt færre arkitektoniske og kulturelle foredrag. Det føles ikke som det er Nikolai som holder dem, egentlig, men som at forfatteren vil vise hva han kan. Men dette er ingen stor innvending – forelesningene er ikke lange. Boka har et gjennomarbeidet språk og en hovedperson som bearbeider tanker, ideer og inntrykk svært grundig og fra flere innfallsvinkler. Det liker jeg. Og baksideteksten er treffende: Dette er en «hysterisk roman om kunst, om fellesskap, om Oslo og alle dens motbydelige innbyggere». En original, tettpakket og morsom bok!
Flamme Forlag 2015
