Det er noe befriende med Tore Renbergs tekster. Noe ukomplisert, utilslørt og direkte. Kombinert med dette har han et fascinerende dyp, han har humor og presise observasjoner – aha-setninger. Sånne: Ja, akkurat slik er det! Men hvordan kom han på denne måten å si det på? (Vel, han er jo forfatter.)

Naboen i Hogne-huset

Den litt tilbakeholdne miljøarbeideren Jørgen og den mer skarpe rektoren Vibeke og deres to sønner Vidar og Eyolf får nye naboer. I Hogne-huset flytter Steinar og Liv Merete med sønnen Magnus inn. Og dermed drar det hele i gang. For Steinar er en person som skinner usedvanlig sterkt, en som også får andre til å lyse. Han hilser og nikker i alle retninger, kan snakke med hvem det måtte være, er den ethvert blikk suges mot. Steinar er simpelthen uimotståelig. 

Jørgen er West Ham-fan. Hans vanlige makker på fotballtur blir syk, og Steinar benytter sjansen til å overta hans billett. Jørgen blir litt overrumplet, men er glad for å få selskap. Det viser seg at Steinar ikke har peiling på fotball, en skuffelse for Jørgen. I tillegg skjer det merkelige saker på den reisen. Steinar er oppe om natten, ser vill ut i ansiktet, møter ikke opp på fotballkampen, gir ikke lyd fra seg. Og – skal det vise seg senere – dikter opp en historie om et overfall for å forklare fraværet fra kampen og at han ikke ga beskjed. Hva er det Steinar skjuler? Hva er dette for slags fyr? Det hviler en uhygge over både mannen og boligen hans. Det går så langt at Jørgen og Vibeke leter igjennom Hogne-huset på jakt etter bevis på noe de ikke vet hva er, men de har grufulle mistanker. Det hele blir oppklart til slutt.

Dum som ei fluge

Det jeg liker overmåte godt i denne boka, er fortellerstilen, språket og persontegningene. Renberg skriver på nynorsk med islett av Stavangerdialekt. (Nynorsken sitter som et skudd. Stavanger Mållag setter pris på hans bruk av nynorsk og ga ham nylig Målblomen 2016.) Selv om jeg har bodd en kort periode i Stavanger, har jeg ikke hørt alle ordene, men det spiller ingen rolle. Jeg forstår sånn omtrentlig hva de betyr ut fra sammenhengen. Og så får jeg litt nostalgi på kjøpet, og husker tilbake til den gangen jeg ruslet rundt Breiavannet hvor Jesus og Mammon sloss om plassen, eller i den nydelige gamlebyen med et vell av blomster så vakre at det nesten gjorde vondt. 

Jeg kan ikke huske at jeg har lest en bok der jeg straks har fattet interesse for en drøss med ukjente folk som plutselig blir introdusert. Det er Jørgens familie, Vibekes familie, det er bror Mads og onkel Johan og tante Siv (som er “dum som ei fluge”, i tillegg til livstrøtt og arrogant. Stakkars onkel Johan), det er svigerinne Ragnhild og onkel Odd, som har en IQ i den nedre enden av skalaen. Pluss noen til. Det er imponerende at Renberg har klart å levendegjøre så mange mennesker på så få sider. 

Og alle de presise og underfundige måtene å få sagt ting på! Hør bare: “Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det.” “… ei høg sol som kvesser strålane sine i glas, i smykke, i håret til damene.” Jeg forstår umiddelbart hva slags sol han snakker om. Han skriver om Steinar at “stega hans fekk jorda til å gynge”. Ikke vanskelig å se for seg denne mannens voldsomme gjennomslagskraft. Flere av personene i boka filosoferer grundig og godt om ulike livstemaer. Renberg er briljant på menneskesinnet.

Jeg lengtet hjem til boka

Jeg skjønner ikke noe av de strofene eller små diktene i kursiv som dukker opp med jevne mellomrom. De tilfører meg ikke noe ekstra. Jeg får heller ikke slutten til å stemme helt. Jeg synes Renberg bygger opp boka som en thriller og legger opp til en annen avslutning enn den som kommer. Likevel, jeg har rett og slett lengtet hjem til boka når jeg har vært borte fra den. Selv om den etterlater noen spørsmål hos meg, er den fremdeles et av høydepunktene i fjorårets bokhøst. 

Omslaget

Jeg er over middels opptatt av omslag, og jeg synes boka hadde fortjent bedre enn det den har fått. Jeg liker fonten (skriften), men forstår ikke hvorfor formgiveren har valgt en slik “dameromanskrift” til ordet “Roman”. Den bryter helt med resten, det er sikkert også meningen, men for meg er det ikke noe vellykket brudd. Jeg synes det gir et feil signal om hvilken type bok det er. Men kanskje jeg bare er yrkesskadd. Jeg blir heller ikke enig med meg selv om hvem mannen på forsiden er. Det logiske er at det er Steinar, men slik ser han overhodet ikke ut for meg. Det må være Jørgen. Men mannen er for ung til å være ham, og han alene på forsiden stemmer liksom heller ikke med stemningen i boka.

Men det er en Tore Renberg-roman. Da får det ikke hjelpe at forsiden – i mine øyne – kolliderer med innholdet. Boka tåler det.

Oktober 2016

For ordens skyld: Jeg er venn med Tore Renberg på Facebook. Jeg har aldri møtt ham. Jeg har kjøpt boka selv.

Om forfatteren

Tore Renberg (f. 1972) debuterte i 1995 og har skrevet en rekke bøker som blir lest av et stort publikum både i Norge og utlandet, særleg Teksas-serien og romanane om Jarle Klepp. Renberg har blant annet mottatt Bokhandlarprisen og P2-lytternes romanpris. Han har også utmerket seg innen film, teater og musikk, nå sist med suksessforestillingen Femti flotte år med Frode Kommedal (2015) og soloalbumet Ingen nåde (2016).
Kilde: www.oktober.no, foto: Tommy Ellingsen.

Her kan du lese mer om forfatterens utgivelser
http://www.oktober.no/Forfattere/Norske/Renberg-Tore