Jeg begynte på “Ikke forlat meg” som lydbok for tre år siden, men den var så mørk at jeg ikke orket å høre ferdig. Av en eller annen grunn ble jeg likevel trukket mot den på nytt. Og det var noe helt annet å lese den enn å høre den. Heldigvis. For ellers hadde jeg gått glipp av en nydelig, om enn smertefull, beretning.
17 år gamle Aksel Morander møter Den Store Kjærligheten. “Du tok deg til rette, omgikkes mennesker fra en annen verden enn din, elsket en jente, hundre ganger bedre enn deg, ble elsket tilbake, som i en drøm (…) Du nøt livet, og det var din forbrytelse. Du trodde at livet var en lek. (…) Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.” Disse ordene er boka i et nøtteskall. Aksel har forgrepet seg på livets solside, han trodde at også han kunne bli lykkelig, og det straffes han for.
Boka fortelles baklengs, et fint grep som passer historien godt. Det viser seg etter hvert at Aksel har hatt det ugreit lenge. Han ble utsatt for Oskars hets på skolen. Han inngikk et homoseksuelt forhold med en gutt kalt Zombie, skolens outsider, den ingen ville være sammen med, og Aksel foraktet seg selv, men oppsøkte Zombie igjen og igjen. De er så utrolig godt beskrevet, disse scenene hjemme hos Zombie, den skambelagte nytelsen, lengselen og avskyen, alt blandet i en ubehagelig stinkende grøt. Guttemiljøet er bakteppet for Aksels forelskelse i Amalie, en livsglad jente som ikke sparer på konfekten. Hun deler ut seg selv i rikt monn, til både den ene og den andre. Og det gjør livet ytterligere komplisert for lykkelige ulykkelige Aksel.
