Den kvinnelige hovedpersonen går et skrivekurs på en Skånsk folkehøyskole. Der møter hun Poeten, som vi etter hvert forstår ikke er riktig klok. Eller for å si det mindre uærbødig: Den unge mannen har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse som innebærer at jegpersonen, som ikke har noe navn og en fortid vi får vite fint lite om, på subtilt vis blir mishandlet under dekke av at Poeten skal redde henne fra seg selv. Mishandlingen avdekkes svært langsomt, delvis utenfra, delvis inne fra hovedpersonen selv. Forholdet begynner så bra, deres kjærlighet overstråler alt. Det ubehagelige flyter bare langsomt inn – det tar litt tid før jeg fatter at fyren ikke er hva det så ut for i utgangspunktet. Intelligent gjort!
Poeten kaller seg selv Majakovskij og hovedpersonen for Lilja Brik. Selv om jeg ikke har særlig kjennskap til verken den russiske poeten eller musen hans, eller andre litterære referanser og dessuten sjørøverhenvisninger, er det lett å følge med, og de virker ikke forstyrrende, tvert imot underbyggende, slik referanser skal.
Hovedpersonen, la oss kalle henne Lilja, skjønner ikke hvem hun selv er. Av det lille vi vet om hennes bakgrunn, er dette: «De [foreldrene hennes] ville ha en flicka efter alle pojkar och så fick de till slut mig. Jag borde vara älskad bortom allt förnuft. Men jag vet att det är något som är fel. Med mig, jag vet bara inte vad det är.» Så sårt! At hun blir tildelt navn av andre, er én av flere elegante måter å vise hennes manglende kontakt med seg selv på.
Etter hvert kommer den tilsynelatende fryktløse Ilse inn i livet hennes, og Lilja og hun blir parhester. For hvem kan stå for en jente som ved første møte sier at hun gjerne vil bli din venninne? Ilse vet ikke særlig mer om hvem hun er enn Lilja, og et skadd barn er hun, men hun står på Liljas side. Det liker Poeten dårlig. Dermed blir livet enda tøffere for Lilja. Og bokas klimaks er direkte rått.
Svenssons språk kler handlingen. Under et fylleslag på folkehøyskolen forteller Lilja etter et høyt og raskt inntak av sprit: «Min tunga lossnade från gommen där den brukar sitta fastklistrad och jag hörde mig själv hojta glatt: Låt oss alla gå!» Om vi ikke har forstått det før, har vi nå fått bekreftet at Lilja ikke er den som snakker i utide, selv om tausheten er ufrivillig. Men hva kan man si når ens eget jeg er ukjent og man føler seg utenfor i ethvert selskap? Flott er også Liljas utsagn om forelskelsens sødme: «Nylon blev till silke, viskos til muslin.» Det kan høres banalt, men setningen avslutter et helt avsnitt om det første kyssets magi som er en sanseopplevelse utenom det vanlige også for leseren.
Boka er rett og slett en perle av ungdommelig overmot, sønderslitende lidenskap, røverhistorier, uerfarenhet, fremmedgjorthet, fortapthet, ustyrlig glede, venninnefellesskap, galskap og kaldblodighet. En salig blanding av gapskratt, gråt og arr for livet, ikledd et humoristisk, men samtidig sårt, originalt og troverdig språk.
Norstedts 2014
