Ester Nilsson er poet og essayist og forelsker seg i Hugo Rask etter at han har lyttet til et foredrag hun holder om ham, og som han blir svært begeistret for. Han er kunstner og en god en del eldre enn henne. Og slik starter deres historie. Hun vil mer og mer, han vil mindre og mindre. Forfatteren beskriver mesterlig hvordan det er å vente på en telefon som ikke kommer, sjekke telefonen om igjen og om igjen for å se om det har kommet en SMS, gå runde på runde rundt huset hans i håp om at hun møter ham «tilfeldig». Ester bortforklarer ans oppførsel som helt tydelig sier at han ikke er interessert, og tillegger uviktige fraser fra hans side en enorm betydning. Forelskelsen spiser henne opp, men hun gir ikke opp håpet. Konstrasten mellom det analytiske språket og smerten i hennes ulykkelige kjærlighet er et elegant og medrivende knep. Forfatteren tar dessuten det allvitende perspektivet – hun forklarer relasjonen og følelsene mens det hele pågår, det er snedig gjort. Det som ikke er så godt underbygd, er hvordan Ester kunne forelske seg så brått i kunstneren at hun hopper ut av samboerskapet uten å nøle, men det må bero på at hun i utgangspunktet beundret ham som kunstner. Jeg kjenner meg igjen både i henne som person – som liker å skrive, liker samtaler, liker å borre i språk og meninger og forklare og forstå, og i hennes oppførsel overfor Hugo Rask. Enhver som har vært ulykkelig forelsket vil gjenkjenne besattheten hennes, behovet for å tro at han vil ha henne, enda det er lett å se utenfra at han trekker seg unna.
De svenske anmelderne er frustrert fordi de synes slutten er åpen. Jeg ble forbauset da jeg leste dette. For meg er den helt klar. Men den skal jeg ikke røpe her. Bare si at det er en fabelaktig bok om ugjengjeldt kjærlighet, og at den fullt ut har fortjent Augustprisen, som den fikk i 2013 (for beste skjønnlitterære bok i Sverige).
Natur & kultur 2013
Utgitt på norsk på Gyldendal i 2014 med tittelen Rettsstridig forføyning
