Allerede da jeg hørte om romanverket Min kamp, visste jeg at jeg kom til å lese det. Jeg var for lengst ferdig med Ute av verden og En tid for alt, forfatterens to første bøker, to helt usedvanlige leseopplevelser.
Det er en god stund siden jeg avsluttet siste bok i Min kamp, det tjukke og vanskelige bind 6. Lidenskapen, det gjennomborende, selvavslørende, rasende trykket i teksten, måten ordene hans traff meg på og deretter gikk rett igjennom rimelighetens og fornuftens beskyttende vegg, gjorde at jeg måtte la stoffet synke og modnes før jeg kunne se noenlunde klart og beskrive hva jeg hadde lest, og hva det gjorde med meg.
Bind 1 åpner med farens død. Knausgård forteller om farens liv de siste årene, et fornedrende liv der bunnen av flaska var det han først og fremst hadde utsikt til. Det er svart lesning. I en senere bok, der han tar for seg onkelens sinne over det han forteller om faren, analyserer han det han tidligere har skrevet, med ydmykhetens vare penn. Er det ikke sant, det han har skrevet? Er det kan hende slik onkelen mener at det er? Jeg synes hans analyse av hva som er sannhet, er svært interessant og ikke minst relevant i vårt daglige liv.
I bind 2 er han rasende over alt han ikke får til, aller minst har han tid til å skrive, kone og barn som han har pådratt seg. Det har blitt brukt mot ham at han skriver om ungene sine, de har ingen mulighet til å vegre seg mot å bli vist fram for all verden gjennom hans blikk. Det er riktig. Men han elsker barna sine, det er det ikke vanskelig å lese både på og mellom linjene. Det at han sliter med seg selv, med familien, med andre barns foreldre, med sitt livs meningsløshet, er hans prosjekt, det er ikke noe som hefter ved barna hans. Men de må leve med en pappa som har vrengt innsida si ut for halve verden. Det kan naturligvis være tøft.
I bind 3 tegner han et dystert portrett av en hustyrann. Det er en av de aller beste oppvekstskildringer jeg har lest. Jeg kunne kjenne den emne lukten av lille Karl Oves frykt. Jeg ser ham der han står i gangen, liten og skjelvende av skrekk når han forstår at han blir nødt til å fortelle faren at han har mistet en sokk i svømmehallens garderobe. Innrømmelsen fører – akkurat som fryktet – til en helt meningsløs straffereaksjon.
Knausgård tar i et senere bind opp igjen forholdet til faren og gir ham en oppreisning det står respekt av. Han forstår ham. Det betyr ikke at han synes det som hendte i barndommen var bra. Men han ser det i et annet lys som voksen. Her synes jeg han viser storhet, modenhet og klokskap.
Bind 4 er et fornøyelig gjensyn med videregående skole, russetid og den hakkende gale tida som lærervikar i Nord-Norge. En 19-åring som klassestyrer! En 19-åring som skriver om ettermiddagen, drikker om natta og stiller klokka åtte dagen etter til undervisning. Knausgård beskriver de sene tenåra så man kjenner det dirre i mellomgulvet av fortrengte følelser, grandiositeten hos en som vet og kan alt men likevel fint lite, usikkerheten, nervøsiteten, klønetheten. Formidabelt bra!
Bind 5 er en bok som handler om å skrive. Knausgård går på Skrivekunstakademiet i Bergen og får ikke til noe. Han er misunnelig på kamerater som utgir bok. Han skriver og skriver og skriver, et hjerteskjærende løp mot den endelige forløsning: Debuten. En tankevekkende og spennende bok om kreative prosesser, motstanden underveis og det knallharde arbeidet for å nå et mål, vidunderlig å lese for den som selv liker å skrive.
Så kommer mastodonten.
Bind 6. En roman med lange essays innimellom romanhandlingen. Midtstykket, essayet om Adolf Hitlers oppvekst, førkrigstida i Østerrike, diktanalyse og enda mer tungt stoff, var beinhardt å komme seg gjennom, men jeg bestemte meg for å lese hver bokstav og hver linje, selv om jeg ikke alltid forstod hvor forfatteren ville. Knausgård imponerer med sitt mot til å ta tak i store temaer, særlig når det gjelder Hitler og andre verdenskrig, som allerede er saumfart og sønderberettet, og så våger han seg på en analyse og årsaksforklaring – han, kunsthistorikeren. Det samme gjør han med 22. juli. Makeløst.
Knausgård må være langt mer enn gjennomsnittet interessert i hva som foregår på innsida av folk, og han har stor innsikt i menneskesinnet. Kanskje er det hans refleksjoner omkring Adolf Hitler og Anders Behring Breivik som gjør at han også klarer å vise forståelse overfor den som gjorde ham så mye vondt i barndommen – uten at disse tre mennene på noen måte kan sammenlignes.
Så hvorfor har disse 3600 sidene bergtatt meg slik? Det at han går så langt inn i detaljene, inn i det personlige og private, gir teksten en helt usedvanlig kraft, den brenner, den river opp mitt indre. Han kan kunsten «show, don’t tell» til fingerspissene. Den som kommer seg igjennom seks bind, vil se at det ikke er familien det går verst utover, men ham selv. Han er uten nåde, han hamrer løs på sitt skjøre selvbilde, spikrer opp digre plakater hvor det står at Karl Ove Knausgård er en foraktelig fjott. Ingen ære kan levnes en mann som drikker, røyker hasj og drømmer om mindreårige jenters bryster, som er redd sin far, ikke evner å være Ridder for kvinnen, og som føler seg utenfor og feilplassert sammen med andre mennesker. Aldri har jeg sett temaet skam bli belyst, filleristet, brettet ut og gjort så gjennomsiktig og gripende i all sin gru som her. Temaer fra livet som ingen snakker om, som vi synes er pinlige, som er tabu, tanker vi ikke innrømmer, kanskje ikke engang for våre nærmeste, dem haler Knausgård fram fra sitt mørke, setter ord på og sender ut til alt folket. Det er modig inntil det dumdristige. Men vi kjenner oss igjen, og der ligger antagelig Knausgårds voldsomme gjennomslagskraft. Samtidig forteller han om forelskelse og lidenskap så hjertet hamrer i brystet på leseren. Det er ikke bare mørket vi kjenner oss igjen i, men også lyset. Mannen har til og med humor.
Bøkene har svake partier. Der forfatteren prater for mye, henger seg opp i detaljer. Jeg får inntrykk av at teksten i visse partier er minimalt bearbeidet, det var det ikke tid til, bøkene skulle ut i et visst tempo. Er det viktigere enn at teksten er god? Er det forakt for leseren? Jeg vet uansett at det kommer nye perler litt lenger framme. Jeg kan holde ut et par sider med skravling.
Jeg kan se det etisk betenkelige i å blottlegge andres liv slik leseren føler at han gjør. Når jeg leser detaljer om hvordan enkelte i familien hans har lidd – hvis man skal tro avisene – framstår dette som fryktelig vanskelig å svelge. Likevel forsvarer jeg publiseringen av verket Min kamp. Dette er hans historie. Han forteller i detalj om framgangsmåte og reaksjoner hos de berørte. Det skaper forståelse, både for dem og for ham, og gir verket og hans kompromissløshet legitimitet. For meg er dette grensesprengende kunst ‒ det beste stykke litteratur jeg noen gang har lest. Takk, Karl Ove Knausgård.
