Dette må være den rareste boka jeg har lest i nyere tid. Boka handler ytre sett om noen ansatte i det amerikanske skattevesenet på 1980-tallet. I virkeligheten handler den om kjedsomhet og hvordan utholde den. Boka er komponert på en måte som passer til innholdet. Den har blant annet et utall drepende lange fotnoter hvor Knausgårds detaljrikdom blir som et resymé i sammenligning.
Så hva er grunnen til at jeg trosset bokas ytre kjedsomhet, oppramsingen av skatteinformasjon, minutiøse detaljbeskrivelser og et tema som i utgangspunktet ikke interesserer meg det aller minste? Skattesystemet i USA på 80-tallet? Hallo?
Det er ene og alene Wallaces glitrende skrivekunst. 616 sider med elegante formuleringer, situasjoner tatt så på kornet at man må le eller får klump i halsen, rare beskrivelser som likevel føles hundre prosent presise. Merkverdige innfall, bisarre, absurde situasjoner og hendelser.
Jeg anbefaler denne litterære skattekisten av en bok varmt til dem som ikke affiseres av å lese om noe som i utgangspunktet ikke interesserer dem. Bare for å kjæle med ord og setninger og originalitet. Oppdage noe nytt, eller noe gammelt i ny drakt. For det må du like. Ellers holder du ikke ut.
Cappelen Damm 2015
Oversetter: Preben Jordal
