Av og til ramler man helt tilfeldig over et stykke god litteratur. Det gjorde jeg da jeg var på biblioteket på Furuset for å levere en bok. Jeg stod i inngangen og betraktet det lille kottet av en midlertidig bokstue på Furuset senter – så trangt, men likevel lyst, vennlig og innbydende. Jeg fikk lyst til å sette meg der inne og bli sittende resten av dagen. Og så falt blikket plutselig på en bok med et omslag som vekket nysgjerrigheten min bare fordi det så ut som en «misery»-bok fra virkeligheten. Men det var en roman! Uvanlig og noe villedende omslag på en skjønnlitterær bok, synes jeg. Men la gå. Teksten bak gjorde meg nysgjerrig.
Hovedpersonen, Erika, er 25 år. Hun liker ikke sollys, drar på biblioteket hver onsdag og «har laget et system med søppelet sitt, i tilfelle hun, mot formodning, ikke klarer å gå ut med det». Erika har en tvangslidelse og blir innlagt på sykehus etter at hun har ringt og sagt at hun kanskje kommer til å hoppe ut fra verandaen. Hvilket ikke er spesielt farlig, skal det vise seg, men det kan jo ikke helsepersonen i andre enden av røret vite. Hun forsøker gjentatte ganger å fortelle legen sin, Ole (som påpeker at han er psykiater, men so what, mener Erika) at hun ikke har en tvangslidelse. Hun har laget seg ritualer, og lidelsen kommer jo nettopp hvis hun slutter med dem. Så han må forstå at tvangslidelse er et helt misvisende ord.
Og slik går romanen. Den er fylt av humor, samtidig som det ikke er vanskelig å forstå at Erika har det ganske ugreit. Hun kan framstå som en skikkelig kverulant, vil gjerne vise at hun kan best, og har stadige diskusjoner med Ole, som virker så opptatt av Erika at jeg lurer på om han har andre hensikter enn å helbrede henne.
Så blir hun kjent med Sigarmannen. Han har sitt, han også. Og de to utvikler et snurrig vennskap som jeg blir varm om hjertet av å lese om. Jeg digger sånne utenforsamfunnetfolk. Som tenker tanker vi andre ikke tenker. Som trekker snåle slutninger. Som rett og slett ser verden på en annen måte. Bokas slutt er ren poesi.
Jeg forstår ikke hvorfor boka har så knøttete skrift. Var det nødvendig? Det er ikke noe problem å lese den, men skriften er akkurat så liten at det er irriterende. Det synes jeg også blanklinjene mellom avsnitt er, som forekommer her og der uten noen åpenbar funksjon – og enkelte andre uryddigheter. Men la ikke dette skremme noen fra å lese boka. Innholdet overskygger disse skjønnhetsfeilene.
Anja H. Hagelund er debutant og har hittil ikke fått særlig omtale, dessverre. Dette er en strålende bok som jeg skulle ønske fikk mye mer oppmerksomhet. Jeg håper Hagelund vil skrive mer!
Liv Forlag 2015
