Den aldrende islandske sauebonden Bjarne skriver et brev til sin tapte kjærlighet Helga – som svar på brevet hun sendte ham for mange år siden. Bjarnes kone Unn er på hjemmet og har begynt å miste grepet om virkeligheten. Skildringen av kjærligheten mellom Helga og Bjarne og ekteskapet mellom Unn og Bjarne er gripende, til dels vond å lese, men har samtidig både ømhet og humor. Gjennom boka viser Bjarne hvordan forholdet til Helga startet, og hvorfor det aldri ble de to – og ikke minst viser han sin dype kjærlighet og respekt overfor gamle tradisjoner og bygdelivet. Han romantiserer bygda til de grader at jeg nesten blir irritert. Men etter all rosemalingen innrømmer han til slutt at heller ikke på bygda er det evig solskinn, blant annet har den mye slarv å by på. Men til byen – til Reykjavik – vil han ikke. Aldri! Det hjelper ikke at Helga vil.
Bjarne reflekterer over livet sitt og har mye klokt å si. Som dette: «Eg er vorten ein styrlaus gamling, det kan ein best sjå i det at eg er byrja å grava i gamle sår. Men alle har si eiga dør. Og alle vil få sitt indre menneske ut om døra.» For ikke å si erotiske skildringer på en helt annen planet enn Fifty shades, http://ordglede.no/e-l-james-bundet/.
Innimellom folkeslarv, parringstid (som Bjarne kaller tida med Helga) og refleksjoner drypper historiene om et lik som må røykes av likets gjenlevende ektemann for at det ikke skal gå i oppløsning før vær og føre gjør det mulig å få brakt det til vigslet jord, og om den åpenbaringen det er å få en Farmall-traktor på gården. Flere slike kontraster til de mer vare og intime situasjonene hever boka ytterligere noen hakk på min karakterskala.
Jeg har ikke sett kjærligheten bli beskrevet på denne måten før – med hjertet i hånda og møkk under neglene. Men jeg skulle ikke ha levert fra meg nynorsk ordbok på loppis. Her hadde jeg hatt bruk for den. Det tidvis noe kronglete språket gjør imidlertid at teksten synger på en spesiell måte, suger meg inn i en egen atmosfære, skaper en stemning bokmål ikke ville greid. Forfatteren er en sann kunstner, og oversetteren har gjort en fremragende jobb med å skape en stemning – uten at jeg kan si hvor god han har vært til å få med seg nøyaktigheten i det islandske språket, for det kan jeg ikke.
Holder du ut et nynorsk helt på kanten av det forståelige – av og til utenfor – vil jeg anbefale denne lysende boka. Du har antakelig aldri lest noe lignende. Boka er under oversettelse til en rekke språk, har blitt teater og det skrives på et filmmanus.
Pelikanen forlag 2012
Oversetter: Johannes Gjerdåker
