•  
  •  
Snøen har lagt seg i høyden i Oslo. Mørket er mindre mørkt, likevel faller natten raskt. For oss som liker å lese, er det perfekt. Her er noen av mine leseopplevelser i høst. Tenk, så mye vidunderlig litteratur som finnes!
 
1. Byens spor, Lars Saabye Christensen. Cappelen Damm 2017
LSC er en mester i å male frem de spesielle karakterene. De med fregner på hjernen, som det så treffende sto i en svensk bok jeg leste. https://www.nok.se/Akademisk/Titlar/Pedagogik/Lararutbildning/Fraknar-pa-hjarnan/.
Jesper er en slik fyr. Han som tiltrekkes av en eneste pianotone og får lov til å begynne å lære å spille hos den alkoholiserte italienske taffelspilleren Enzo Zanetti. LSC kan til og med kunsten å beskrive et lykkelig ekteskap på en interessevekkende måte. Og for et tidsbilde han gir oss, av Oslo på 40- og 50-tallet, i omgangstone, slangord, klær, omgivelser, familieliv. Og for et språk! Bladene faller som gule tårer. Reklameskiltene lyser, i den mørke årstiden kan man lese Bibelen i lyset fra dem. Det er så vakkert! Boka bærer LSCs stillferdige, kruttsterke varemerke fra første til siste side. Det blir vanskelig å vente helt til neste år på bok 2 i trilogien.
 
2. Det hvite badehuset, Thorvald Steen. Oktober 2017
Forfatteren har skrevet om sykdommen sin tidligere. Men aldri slik som her. Han prøver å grave frem hemmelighetene i familien, i romans form, for å finne ut mer om sykdommen han har arvet og er bærer av. Hva som er sant og ikke, vet jeg ikke, og bryr meg ikke om. For meg er det en strålende roman, punktum. Høydepunktet i boka er hovedpersonens gjentatte samtaler med moren, hvor han spør og spør, utålmodig, lirkende, stundom oppgitt, og hun svarer på sitt vis, i store sløyfer utenom det som er temaet for spørsmålet. Hennes tapre motstand mot å gi ham informasjonen han tørster etter, er en oppvisning i fortellerkunst få gjør forfatteren etter. Jeg kan formelig fysisk kjenne smerten og skammen som er forbundet med hennes livslange fortielse. Familiehistorien har trekk jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.
 
3. Berge, Jan Kjærstad. Aschehoug 2017
Kjærstad skriver alltid bra. Her med 22. juli som bakteppe, men hendelsen er en annen. Av og til kan jeg irritere meg over gjentakelser, enda de strengt tatt ikke er så mange, men dette er pirk. Boka er et flott portrett av en tragisk hendelse som ryster hele landet – og en modig beskrivelse av hovedpersonens følelser rundt drapene han blir beskyldt for å ha utført. Det psykologiske aspektet ved romanen er det jeg liker best ved den. Disse tabubelagte og absolutt forbudte følelsene som ikke lar seg stoppe. For øvrig kan Kjærstad bygge sine karakterer, jeg ser dem for meg, hører dem snakke. Slutten er uventet kult løst. Absolutt lesverdig!
 
4. Var det bra så?, Lena Andersson, Natur & Kultur 2016 (første gang utgitt i 1999)
Det er henne du vet, med Rettsstridig forføyning, gjennombruddsboka som kom for tre år siden, om et håpløst kjærlighetsforhold. Her, i debutboka, skriver hun om oppveksten til en ung jente i Tensta i Sverige, der forfatteren selv har vokst opp. Dette fargerike fellesskapet er virkelig ingen idyll, ikke minst er klassemotsetningene store. Og så disse jentene, da. Med sine intriger, med utfrysing og krangel om hvem som til enhver tid er bestevenninner. En interessant og velskrevet skildring av jenters oppvekst på et lite sted på 70- og 80-tallet.
 
5. Finna sig, Agnes Lidbeck. Norstedts 2017
Dette er Lidbecks debutbok, en imponerende vellykket en, synes jeg. Agnes vil bli sett, men det blir hun ikke riktig, iallfall ikke slik hun vil. Hun biter det meste i seg, overalt. Det hjelper ikke å finne seg en ny mann heller. Nissen følger, som den pleier, med på lasset. Og hva skjer med kvinner som tåler og tolererer på tvers av egne grenser, meninger og lidenskaper? Det er Lidbeck over gjennomsnittet god til å formidle.