•  
  •  

BØLER BIBLIOTEK, april. Tove Nilsen og datteren Pia Edvardsen i en av de mest interessante, personlige og oppriktige litterære samtalene jeg har hørt på lang tid. Jeg var helt uforberedt på at jeg skulle bli så rørt og taleufør da jeg kontaktet Tove Nilsen etter samtalen. For å be om en personlig hilsen i boka og takke for hennes beste bok hittil. Varm, humoristisk, reflektert, klok, med hverdagens skarpe og pussige observasjoner og eksistensielle spørsmål flettet i hverandre på en betagende måte, ikke minst gjennom den gamle grekeren Manolis’ betraktninger og språkschizofrene kommentarer. Også datteren Pias bok fikk jeg lyst til å lese etter å ha hørt henne fortelle om den.

Jeg følte meg modig da jeg dro hjemmefra med min egen signerte Jenna i veska som gave til Tove Nilsen, i takknemlighet for leseopplevelsen hun har gitt meg. Da jeg overrakte den, måtte jeg slite for ikke å be om unnskyldning for at den ikke var bedre. For hvordan jeg kunne tro at hun – suverene, erfarne Tove Nilsen med 33 bøker bak seg – skulle bry seg om en middelmådig fortelling skrevet av en dame hun aldri hadde hørt om? Hun ble bare glad og veldig overrasket og sa at den boka passet så bra akkurat nå, og at hun gledet seg til å lese. 


For en kveld. For en litteratur. For noen kvinner. Borer inn i hjertet og utvider det, fyller det med blod og tårer. Takk!

Teksten er tidligere publisert på min Facebook-side.