•  
  •  

school-909381_1920I forbindelse med utgivelsen av min mammabok hadde jeg en egen spalte i Hamar Arbeiderblad. Jeg fikk lyst til å dele noen av tekstene med dere. Den første kommer her. Om noen synes de er lesverdige, kommer det kanskje flere :-).

Tusenvis av skoleelever har i disse dager vandret ut av skoleporten med uendelige mengder fritid foran seg. Endelig fred for kørka lærere, kompliserte ukeplaner og kompromitterende dokumenter som igjenklistrede konvolutter med skolen skolens logo og foresattes navn utenpå. Kort sagt: Fri fra hardt arbeid for en stund.

Skjønt hardt og hardt.

Min trettenåring har fine ukeplaner. Det står spalte opp og spalte ned om gruppe 1, 2 og 3, om prosjekter og basetimer, om hvilke lekser de skal gjøre og hvilke de bør gjøre, sirlig delt inn i rubrikker og kolonner. Hva som hender med livets glade lakser som heller spiller World of Warcraft enn å utføre oppgaver rubrisert under bør-kolonnen, er jeg usikker på. Min sønn har en klar oppfatning om at det ikke skjer noe som helst. Disse leksene gjør man jo bare hvis man vil. Med andre ord: Mat for nerdene. Tidligere kalt strebere. Gullunger.

Skulker elevene derimot unna det de skal gjøre, får de muligens en refs, i heldigste fall en anmerkning. En gang i tida måtte de til og med sitte igjen. Men det var før ordningen med kontaktlærere kom, for da fikk lærerne så mye å gjøre at de ikke hadde tid til å sitte igjen etter skoletid og passe på elever med hukommelsessvikt.

Jeg husker veldig klart min sønns siste matteprøve før tentamen i 8. klasse.

Gutten fyker febrilsk rundt og leter etter regelboka. Den kan for eksempel ligge i hylla på skolen, i skolesekken, under senga, på do, hos naboen eller i aviskurven. Men ligger den noen av de stedene? Nei. Jeg foreslår hjelpsomt at han kan jo bare la være å ta den med seg – reglene skal han vel ha i hodet? Han ser på meg som han av og til gjør når han synes jeg er dummere enn det er lov til å være. ALLE MÅ HA REGELBOK! Ellers greier de jo ikke å regne, det er ikke meningen de skal pugge alt mulig, er jeg gæern, eller?

Mulig det. Men jeg kan da et par matteregler om ikke annet.

I dag var jeg i innom Coops lille filial her jeg bor. Matvarene jeg hadde plukket med meg i kurven, kostet 374 kroner. Ekspeditrisen – som så ut til å være blåruss av året – nikket vennlig da jeg spurte om jeg kunne ta ut 700 kr i tillegg. Rett etterpå fikk hun et litt febrilsk og rastløst uttrykk i ansiktet. Hele transaksjonen gikk i stå.

– Hvor mye blir det? mumlet hun omsider til seg selv – eller muligens til meg.

Skulle jeg fortelle henne summen av 374 og 700 kr og spare henne for bryderiet, eventuelt den pinlige opplevelsen av å komme fram til feil svar? Eller ville hun tvert imot bli irritert? Skulle ikke hun klare å regne ut dette selv – hun satt jo for pokker i kassa og drev med økonomi hele dagen!

Det varte og det rakk. Mannen bak meg i køen bøyde seg utålmodig fram og lurte på hvorfor jeg bare stod der og kopte. Italia skulle jo snart spille kamp, herregud, kjerringer!

Blårussen så bedende på meg.

– Har du glemt regelboka hjemme? spurte jeg.