•  
  •  

Prosa nr. 3 2016I litteraturtidsskriftet Prosas siste nummer er det usedvanlig mye spennende å lese. To av essayene fanget i særlig grad min oppmerksomhet fordi de i tillegg til å være velskrevne (som alt i Prosa pleier å være) er gjenkjennelige, og ikke minst veldig morsomme!

Lærebokspråket

Sykepleiestudent og litteraturkritiker (snerten kombinasjon!) Cathrine Krøger har skrevet et essay om språket i lærebøkene for sykepleiestudenter. Utdrag av dette stod i Aftenposten på lørdag, kommentert av Trond Giske i dag. Krøger mener språket er en kvasiakademisk ordgjørme, det vil si bortimot ubegripelig. Eksempel: «NIC inkluderer både sykepleiernes selvstendige intervensjoner og intervensjoner i samarbeid med andre, så vel direkte pasientrettede intervensjoner som indirekte intervensjoner.» Når man har lært seg hva intervensjoner i pleiefaget går ut på, gir antakelig dette mening – det som er verre, er at en så horribel setning har fått grønt lys av så vel språkvask som faggruppe og forlagsredaktør.

På den annen side. Jeg vet hvor lett det er å virre seg forblindet inn i fagspråkets tidvis omstendelige ordgyteri. Men Krøger har flere eksempler, så her er det nok mer snakk om systemfeil enn en tilfeldig glipp. Det krever noe å være skjerpet. Og det kravet er viktig. Tekst skal være begripelig for leserne. Min påstand er at ALLE liker best enkle tekster. Ikke i betydningen banale, men i betydningen enkle å lese.

Det er en glede å lese en kritiker som underbygger påstandene og meningene sine så godt som Krøger gjør. Samtidig kjenner jeg en ambivalens overfor hennes tøffhet og sarkasmer (og latteren dette påkaller) på den ene siden og profesjonaliteten på den andre. Uansett gjorde essayet inntrykk, og hun har spikret et viktig tema til oppslagstavla. Det trengs, ikke bare i læreboklitteraturen. Alle vi som jobber med sakprosatekster, har godt av en påminnelse om lesbarhetskravet.

Førstegangsforfatter

Iris Alice Vigerust Furu har skrevet et essay som heter «Utsetjing er det beste forsvar». Om Vigerust Furus kommende bok om husmødre (som, hvis forfatteren ikke bruker for mye tid på husvask, prikling av tomatplanter og sølvtøypuss, kommer i oktober) er like morsom som dette essayet, lover det godt for salget.

Hun skriver, som så mange andre, om det å utsette. Å ikke gjøre det man skal. Det er hun rågod til, både til å utsette og til å skrive. Bare spør Sindre Hovdenakk (redaktør i Prosa). Den dagen hun har frist for å levere en tekst, får hun med seg både Dagsrevyen, Sportsrevyen, Kveldsnytt og Facebook. Dagen etter deadline står hun opp klokka fire, skriver som et lite helvete, og vips, når mottakeren er på plass på kontoret klokka åtte, befinner teksten seg i innboksen hans. Dette er hennes faste leveringsrutine.

Men et slikt regime nytter ikke når man skal skrive bok, det skjønner selv en med master i utsettelse. Forfatteren in spe forstår at det hun holder på med, umulig kan være sunt: «Eg har vurdert onani, men så heller stått opp og prikla tomatplantane.» Så hun klarer å gripe seg selv kraftig i nakkehårene, setter seg foran skjermen og klarer tidvis å la være å bare sitte der og kope: «Framleis er det ei stund til eg skal levere. Manuset veks heldigvis jamt og trutt, for sjølv ikkje eg er i stand til å sitje morgon og kveld med eit dokument oppe utan å slumpe til å skrive noko i det.»

Årets beste utgave av Prosa!

Det er sjelden jeg gapskratter av Prosas essayer, men det gjorde jeg av disse to, og det så tårene rant. Magasinet har i tillegg et interessant essay om «bergenskritikken», skrevet av Silje M. Stavrum Norevik, et om reisehåndbøker skrevet av Gro Jørstad Nilsen, og forfatteren Birgitte Kjos Fonn imøtegår Trygve Aas Olsens anmeldelse av boka hun er hovedforfatter for: 50 år med journalistutdanning. En historie om akademiseringen av et yrkesfag. Man skulle ikke tro de snakker om samme bok.
Forsiden er fin, selv om det skyet litt over hos meg ved synet av den regnoverstrødde paraplyen. Men vi snakker jo Bergen. 

Ukas rose til Sindre Hovdenakk, som har satt sammen en flott miks av interessante tekster og temaer.