Jeg måtte lese E.L. James’ bok Fanget, den første i den erotiske serien Fifty Shades of Grey. Et litterært fenomen som er så til de grader omtalt, diskutert, bejublet og utskjelt, vakte min nysgjerrighet, både personlig og profesjonelt. Hva er dette? Bok 1, Fanget ‒ og fenomenet i seg selv – er grundig og godt belyst f.eks. på Birgittesbok, http://birgittesbok.com/2012/08/20/e-l-james-fify-shades-of-grey/. Så her skal jeg konsentere meg om bok nr. 2, Bundet, men likevel med noen generelle sideblikk.
Boka åpner med en prolog som setter døra til Christians mørke fortid på en bitteliten gløtt. Det er ikke vakkert, det vi får et glimt av. Utover i boka åpnes døra mer og mer – men alt får vi ikke vite. Noe spares til bok nr. 3. Både Ana og Christian sliter med dyp kjærlighetssorg, hver på sin kant, etter at Ana i forrige bok gjorde det slutt fordi hun var skremt av hans fortid og seksuelle preferanser. Christian tar initiativet til et nytt møte, og Ana gir etter. Det ender naturligvis med at de finner tilbake til hverandre, og de er så lykkelige, så lykkelige. Men selvfølgelig er ikke prøvelsene på noen måte over. Da ville jo boka vært slutt etter 30 sider. Ana lurer på om han virkelig elsker henne. Han lider av berøringsangst og vil ikke si hvorfor. Hun plages også av to av hans tidligere kvinnelige bekjentskaper, som hele tiden vaker i kulissene. Av godt hjerte holder Christian en hånd over dem og forårsaker av den grunn mye rabalder i forholdet. Han fortsetter å være like lunefull som han var i bok 1, skifter sinnsstemning brått og uten forvarsel og er generelt vanskelig å forholde seg til. Som om ikke dette er nok, pådrar Ana seg en sjef fra helvete, nok en påkjenning for forholdet mellom henne og Christian.
Vi forstår etter hvert at Ana virkelig spiller en avgjørende rolle i Christians liv, noe han smått om senn både forteller henne og viser gjennom å fri til henne. For den som nå har lært Ana og Christian inngående å kjenne etter åtte hundre sider (eller der omkring), er dette litt av et vendepunkt. Ana er rådvill. Å gifte seg med en uberegnelig fyr som ham etter bare noen få ukers bekjentskap, virker som galskap.
Boka er som en film. Tempoet er voldsomt – de to opplever mer i løpet av fem uker enn andre folk i løpet av fem år. De har sex i et eneste kjør, og den er aldri noensinne mislykket. Det skjer aldri at den ene vil og ikke den andre, de vil alltid – overalt. Når de elsker, kommer de samtidig i en himmelsk ekstase og faller utmattet sammen i hverandres armer. Følelsesstormene er med andre ord voldsomme, det er et under at de ikke blir ut(opp)brent av dette indre oppstyret. Det bringer meg til bokas alvorligste slagside, nemlig språket og klisjeene. Det må man rett og slett bare holde ut for å klare å lese den ut. For meg er det totalt ubegripelig at ikke forfatteren har fått hjelp av forlaget til å variere ordbruken og bli kvitt de frodigste blomstene. Det er så lite som skal til for at romanen løfter seg. Heldigvis rødmer ikke Ana fullt så ofte i denne som i forrige bok. Derimot sperrer hun stadig øynene opp, hun er skrekkslagen, har panikk, blir sjokkert og banner ustanselig, mest i tankene. Når Ana og Christian er irriterte og sinte (og det er de ofte), snakker de sjelden normalt, de bjeffer, glefser eller hveser. Undertekst finnes ikke. Alt blir beskrevet og forklart i detalj. Boka er en demonstrasjon på «tell, don’t show», det motsatte av hva som læres bort på alle skrivekurs. Av og til får jeg lyst til å hyle: «Jeg skjønner det! Stol nå litt på leserens intelligens!»
Men så. Hva er det som gjør at jeg likevel har lest alle disse hundrevis av sidene og til og med vurderer å lese bok 3? Jeg liker lekenheten. Både dialogene, e-postkorrespondansen mellom Ana og Christian og Anas tanker formidler glede og slagferdighet hos begge hovedpersonene, det er som en slags dans under koreografering. Jeg liker at Ana hele tiden stiller spørsmål ved hans handlemåte og tanker, at hun ikke vil finne seg i hans kontrollerende væremåte, at hun reagerer slik du og jeg sannsynligvis ville reagert på en så merkelig type. Vi kan kjenne oss igjen i ungjenta i begynnelsen av tjueårene. Usikkerheten, de voldsomme kastene i følelser, det å være voksen og barnslig på samme tid. Christian Grey framstår som Drømmemannen, og det som forhindrer at han blir en eneste stor klisjé, er at han også er svak og puslete, med andre ord menneskelig. Og det gjør ham selvsagt enda mer attraktiv. Hva ønsker vi oss mer enn en mann som er svak og sterk på samme tid? Boka er bygd opp som en drivende pageturner og slutter naturligvis på en slik måte at man skal storme til bokhandelen og kjøpe bok 3. Blir du tilstrekkelig frustrert over det stusslige språket, orker du kanskje ikke mer. Jeg er i tvil. Men det er mulig jeg orker. I så fall er det en honnør til en forfatter som har greid å skape engasjement til tross for et begredelig språk og bruk av underholdningsindustriens mange grep i et rikt og tidvis kjedsommelig repeterende monn.
Gyldendal 2012
Oversetter: Vibeke Saugestad
