Nok en sidevender av Ferrante i serien Napoli-kvartetten! Første bok het Mi briljante venninne, også den kom i fjor.
De to venninnene Lila og Elena er tett knyttet sammen i et tøft miljø av krangel og bråk, frekke kommentarer, liten respekt for kvinner og trusler om drap hvis de går mennenes ære for nær. Lila gifter seg med Stefano bare 16 år gammel, og ekteskapet er ingen suksess, for å si det veldig forsiktig. Lila er tøff, og Stefano handler i tråd med det som er vanlig i miljøet der han har vokst opp – han slår.
Elena får muligheten til å studere videre etter gymnaset og havner i Pisa. Det blir et avgjørende opphold for henne. Der kommer hun i kontakt med mennesker hun har lengtet etter – mennesker som kan føre seg, som er belest og kunnskapsrike. Lila og Elena mister kontakten mens Elena er i Pisa, men likevel aldri helt. Hver gang de har vært lenge borte fra hverandre, både fysisk og sjelelig, skjer det noe som bringer dem sammen igjen. Jeg lurer av og til på hvordan dette vennskapet består, så ubehagelige som de er mot hverandre innimellom, særlig Lila mot Elena. Direkte slem kan hun være. Og konkurransen mellom dem er hard, slik den også var på skolen. Men Elena er en analytisk type, hun finner alltid en grunn til Lilas oppførsel og sine egne reaksjoner. Hun har en egenskap det er verdt å etterstrebe. Den å kunne se stort på det, å forstå at det er en grunn til at mennesker er som de er. Men naturligvis blir det av og til for mye selv for henne. Ikke minst da Lila innleder et utenomekteskapelig forhold til Nino, gutten Elena har elsket omtrent så lenge hun kan huske.
Ferrante klarer det mesterstykket å forene de to motsetningene «show, don’t tell». Hun refererer og viser det som skjer samtidig, og hun turnerer ulike tidsspenn i boka med den største briljans. Ikke minst har hun skapt troverdige personer i et stort persongalleri. Jeg er i Italia når jeg leser dette, jeg kjenner luktene, ser skitne rom i avskallede bygårder, hører kjeftingen og smellingen i gata, tar inn den såre gråten til jenta som til enhver tid har blitt forlatt. Jeg ser hvordan det slitne området av Napoli der Elena og Lila har vokst opp, fremstår mot den flottere nybydelen dit Lila har flyttet med ektemannen Stefano.
Det bringer meg til Elenas klassereise. Ferrante beskriver svært godt Elenas manglende tro på seg selv, hennes lammende redsel for å si noe galt eller oppføre seg dumt i samvær med mennesker som kommer fra en annen klasse enn henne, som snakker pent italiensk og har lest en mengde bøker, som kan diskutere politikk og verdenssamfunn med bravur og overbevisning. Folka fra hennes bydel snakker en vulgær dialekt, har store hull i allmennkunnskapene og er frekke i munnen. Elena må hele tiden være på vakt og konsentrere seg hardt for ikke å tabbe seg ut.
Ferrante skriver medrivende om ekstase, sorg, tomhet og raseri. Også eksistensielle temaer klarer hun å uttrykke gjennom personene i boka på en slik måte at det virker naturlig, og ikke minst slik at vi kan kjenne oss igjen. Jeg er også imponert over at en forfatter i 60-årene (ifølge VG) så godt klarer å beskrive tenåringers liv. Svært få vet hvem som skjuler seg bak psevdonymet Elena Ferrante. Men hun er født i Napoli (ifølge Samlaget.) Det er ikke usannsynlig at bøkene i stor grad handler om hennes egen oppvekst (ifølge meg).
Alle som liker oppvekstromaner med mye drama, romaner som likevel ikke på noen måte er overlesset, kan glede seg til denne sträckläsningen (et svensk ord jeg er veldig glad i, det forteller at det er en bok som er svært vanskelig å legge fra seg, men det må nok de fleste gjøre, boka er nesten 600 sider lang). Og bokas avslutning er kløktig – det er plent umulig å la være å lese bok 3, Dei som flyktar og dei som blir, som vil bli å finne i bokhandelen i mars i år. Bok nummer 4, Historia om det tapte barnet, utkommer til høsten. Det er mye å glede seg til!
Samlaget 2015
Oversetter: Kristin Sørsdal
Mer om Elena Ferrantes bøker
Hvorfor er Ferrantes bøker så populære? Deborah Orr i The Guardian har en teori. Vær obs: i siste halvpart av artikkelen kommer nytt om bok 4, så hopp over om du vil lese boka med friske øyne.
http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/oct/02/we-dont-know-elena-ferrante
