•  
  •  

Benjamin spillerAt jeg en gang skulle eie ei fele, var mildt sagt ingen selvfølge. Springar og pols var for meg ensbetydende med noe ordentlig gnukk. Noe musikalske pensjonister iført folkedrakter spilte for spesielt interesserte på samme alder. Leve diskoen!

Nå henger det ei fele på veggen min. Jeg kaller den fiolin. For det første fordi ordet er så mye finere enn fele, og fordi fiolin gir meg assosiasjoner til lange kjoler, kritthvite skjorter og mørke jakker. Ballett og store saler. Lidenskap og skjønnhet.

Men like fullt er det ei fele. Som man kan spille folketoner på. Eller Brahms, for den som ikke er så nøye på det.

Stryker’n på Akre

På Akre, min morfars og min mors barndomshjem – nå Akre Matopplevelser for gourmander og historieinteresserte – henger det ei anna fele. Ei ekte hardingfele, ulik alle andre hardingfeler. De to instrumentene har samme opprinnelse, nemlig loftet på gården, der de har ligget gjenglemt og nedstøvet i over hundre år. Morfar Odmund Akres musikalske arv.

AkreDa Synnøve, innehaver av Akre Matopplevelser, lurte på om jeg var interessert i å overta all den sprukne moroa som dels forelå i enkelte bestanddeler, svarte jeg til min forbauselse ja takk. Ved nærmere ettertanke kom jeg til at det skyldes min farmor Jenna i Søgarn, som jeg har skrevet bok om. Jennas mann Gustav var Odmunds fetter, og Akre er en gård fradelt Søgarn. Jeg har tilbrakt sju år i selskap med historien om Jenna (1888–1988) og hennes familie. Mot denne bakgrunnen ble instrumentene tunge av historie. Jeg så for meg Odmund stå på kjøkkenet i søndagsskjorta og spille «Fager kveldssol smiler» for kone og barn. Med ett betydde dette virvaret av antikt treverk, skruer og strenger noe. Det er der musikken min kommer fra.

Den Tønsberg-baserte fiolinmakeren Svein Erik Søiland hadde aldri sett noe som lignet den fragmenterte hardingfela fra Akres loft, og ville svært gjerne restaurere både den og fiolinen, som er tysk, datert sent 1800-tall.

hardingfele i deler

Odmund gikk på Vestlandske Kunstindustrimuseums snikkar- og treskjerarskule på Voss da han var 19 år, og fela er et av prosjektene han arbeidet med der. Her er delene som var utgangspunktet for restaureringen.

 

Søiland sier at Odmund tydelig var inspirert av nasjonalromantikken, det synes på rosemalingen.
– Her aner man konturene av de gamle vikinger og deres skip. Motivet er ganske så unikt, og det finnes neppe andre feler med dette mønsteret, sier han.
Han er imponert over at eleven lagde en dekor så ulik den tradisjonelle hardingfeleutsmykningen. Det var modig gjort av en ung gutt i 1909 å utfordre «felepolitiet», som – etter hva jeg forstår  – var minst like strengt som dagens «bunadpoliti».

Så utrolig stilig at han torde, tenker jeg. Og at læreren hans aksepterte det, eller kanskje til og med oppmuntret ham? Men fela ble jo aldri ferdig. Mistet Odmund likevel motet? Eller fikk han for mye kjeft fordi han trosset rådende hardingfeleregler?

hardingfele3

– Utfordringene i dette prosjektet var mange, da fela var i ganske dårlig forfatning og alle deler var løse, sier Søiland. – Ved overlakkingen var det meget viktig at ikke den gamle rosemalingen ble oppløst eller forsvant. Derfor måtte jeg prøve flere metoder samt finne en riktig måte å forsegle rosemalingen på. Deretter måtte de manglende sargenes mønstre tegnes for hånd. Her gikk det med mye tid, da det er brukt mange rette linjer og geometriske figurer.

hardingfele4

Sprekken i baksiden limes.

hardingfele5

Det nærmer seg …

hardingfele forfra

… ferdig!

– Det var viktig for meg å ikke lage en annen type fele enn det felemakeren muligens hadde ønsket seg, sier Søiland. – Derfor er det lagt inn ny utsmykning kun i gripebrettet. 
Den er i perlemor og ibenholt (lytt til ordene: perlemor – ibenholt. Eventyrlige!), og utført mest mulig i stil med tegningene for øvrig.

Jeg synes fela ble praktfull og har ikke tall på alle gangene jeg har sittet og beundret de forseggjorte, trådtynne tusjtegningene og det nydelige perlemorsarbeidet. Nå gleder jeg meg til urpremiere med en skikkelig hardingfelespiller!

I tillegg restaurerte Søiland 1800-tallsfiolinen. Til tross for at ingen her i huset noen gang har spilt fiolin, klarte eldstesønn Benjamin å fravriste instrumentet både «Bæ bæ lille lam» og «Glade jul» (se bildet øverst). Jeg ble så imponert! For jeg kan forsikre om at å spille fiolin er mye vanskeligere enn det ser ut som. Jeg har prøvd. Og resultatet av det forsøket er nok det aller verste gnukket jeg har hørt.

Fiolinmaker Søiland

Stor takk til Svein Erik Søiland, som påtok seg det omfattende arbeidet med å restaurere Odmunds strykeinstrumenter. Takk for de begeistrede foredragene han holdt for meg om fioliner og feler generelt og disse to spesielt. Og ikke minst en stor takk til hans datter Siw Renate Søiland, som stilte opp i farens verksted og spilte den fine irske folketonen Gentle Maiden for meg på morfars tyske fiolin. Så vakkert!

https://www.facebook.com/ordglede/?pnref=story

Det er fint å se kveldssola fra Akre skinne på veggen over pianoet. Musikken lever videre. Og det beste av alt: Fiolinens toner trives utmerket sammen med Disco Inferno! 🙂

For spesielt interesserte

Les her om forskjellen på fele og fiolin:
http://www.avisa-st.no/kultur/article9969162.ece

Restaureringsprosjektet – dette er utført:

  • Skåret og høvlet til de manglende sidekanter (sarger)
  • Tegnet motiv kopiert fra de eksisterende sargene. Formet og bøyd sarger
  • Laget hjørneklosser innvendig som manglet
  • Laget støtteklosser til halskloss
  • Justert halsvinkel med list under gripebrettet
  • Mettet alle flater med «hornlim» og lakkert med tre strøk skjellakk. Limet er organisk og kokt på dyrebein eller dyrehud/-skinn. Det blandes med vann og varmes opp til ca. 60 grader
  • Frisket opp gullakk på hodet (kronen)
  • Laget strengeholder og tradisjonell hardingfelestol
  • Laget nye stemmeskruer der dette manglet
  • Satt i endeknott og laget lydpinne
  • Montert sammen alle deler og rigget/justert fela med strenger.

Alle instruhardingfela fra sidenmentfoto: Svein Erik Søiland