•  
  •  
VIF-bilde av Lise

Kjære Klanen, unnskyld at skjerfet sikkert er feil. Men tribunens bruksanvisning sa ingenting om skjerfknyting.

Jeg har ikke greie på fotball (ifølge min aller nærmeste familie, som kun består av hankjønn). Jeg blir ledd ut hver gang jeg får et fotballspørsmål i spørrespillet Geni og ikke aner hvem eller hva det spørres etter. For ikke å si da jeg røpet at jeg faktisk hadde misforstått offside-regelen. Mine sønner fastslo vantro at jeg ikke har skjønt noe av alle kampene jeg har sett dem spille siden de var sju år. 

Min mann mener jeg bør oppdatere meg. At jeg bør se en ordentlig fotballkamp med proffer (det vil si Vålerenga), ikke bare guttekamper av begrenset kunstnerisk verdi. Jeg bestemmer meg for å gi det hele en sjanse. Jeg får tak i en klansbillett og begir meg sammen med min mentor av sted til Ullevål, der Enga (som jeg har lært meg at det heter blant kjennere) skal spille mot Ham-Kam.

Jeg klatrer opp tribunetrappene. Allerede nå føler jeg at jeg er på vei over grensen til et fremmed land, men jeg later som det er et sosialantropologisk studium. Man må jo være åpen for nye ting.

Jeg finner en bruksanvisning på stolen der jeg skal sitte. Bruksanvisningen åpner med en tifo, det vil si dagens tribunearrangement, som omfatter Vestbredden, et geografisk knutepunkt på Klanens del av tribunen. Det ligger små plastflagg på setet og en nøye instruksjon i hvordan de skal benyttes. Dernest følger reklame og forslag til sanger og kamprop. Øl og vold og skamslåtte bønder, for eksempel, det virker velegnet til forbrødring over kommunegrensene.

Idet spillerne løper ut på banen, setter spetakkelet i gang. Jeg innser at jeg til tross for hedmarksblodet som renner i årene mine ikke kan holde med Ham-Kam, omringet som jeg er av Vålerengas dødsskvadron.

Publikum på hver side av banen synger sanger mot hverandre, med hatefulle fingrer i været. Klanen bærer seg over at de grønne og hvite alle har samme bestemor, eller at de bør gå hjem og gjøre noe med kua. Og da Enga endelig skårer i andre omgang, høyst ufortjent, mener Klanen at det ble stille i fjøset. Hver gang dommeren blåser mot Vålerenga, river Klanen seg kollektivt i håret og bæljer som de kyrne de beskylder motstanderne for å være. Jeg har nok aldri sett en fotballkamp hvor dommeren har tatt mange ukorrekte avgjørelser. På den annen side har jeg jo ikke sett så mange fotballkamper.

Vålerenga vinner 2–1. Jeg rusler ut av tribunen i hælene på en tross alt lykkelig mann, selv om han dessverre ikke hadde noen kompetent person å diskutere dommeravgjørelser med, eller hvorvidt det var riktig at Magne Hoseth ble tatt av banen.

Jeg er ikke så interessert i verken dommere eller spillere, når sant skal sies. Derimot kan jeg knapt vente til jeg får se mine sønners forbløffede oppsyn når de hører mitt svar på følgende fotballspørsmål: «På hvilket fotballag spiller Magne Hoseth?»