Tsukioko, 37 år «inntil videre», som hun svarer når drikkekameraten og senere kjæresten Sensei spør, sitter ofte alene på en stamkneipe og drikker sake eller øl og spiser soyakokt lotusrot med chili, saltet japanløk eller annen småmat. Her møter hun tilfeldig den tretti år eldre Harutsuna Matsumoto, som er hennes gamle japansklærer. Lærere får et sensei-tillegg til navnet sitt: Matsumoto-sensei. Siden Tsukioko ikke husker navnet hans da hun møter ham igjen etter alle disse årene, kaller hun ham bare Sensei. Han kaller henne konsekvent frøken Tsukioko, og ikke sjelden inntar han lærerrollen overfor henne, eller han refererer til den gang hun var hans elev. En ikke spesielt interessert en, er de enige om.
Tsukioko har en jobb, men vi får ikke vite hvilken. Hun er tilsynelatende alltid alene, unntatt når hun sitter på kneipa med Sensei. Når de er sammen der, snakker de eller snakker ikke. De liker avstand. De avtaler ikke møtene, de møtes når de møtes. Replikkene er knappe og handler ofte om mat eller en karaffel sake til. Det går med betydelige mengder av den japanske risdrikken i løpet av bokas handling, og ikke få ganger er Tsukioko og Sensei beruset eller direkte fulle. Alkoholforbruket blir det ikke gjort noe nummer ut av, det er tilsynelatende en naturlig del av tilværelsen. Men det antydes etter hvert at Tsukiokos leververdier hadde hatt godt av å synke.
Aldersforskjellen mellom de to kommer av og til frem. For eksempel nøder hun ham til å bruke mobiltelefon. Han aksepterer på én betingelse: At hun sier mobiltelefon og ikke bruker kortformen mobil, for det kan han ikke utstå.
Det oppstår en mengde pussige episoder, som likevel ikke virker oppkonstruert. For eksempel når Sensei endelig får for seg at det kanskje er noe mer enn bare vennskap mellom ham og hans gamle elev:
«Frøken Tsukiko,» sa Sensei og rettet seg i ryggen.
«Ja?» Jeg rettet meg i ryggen også.
«Jeg lurte på.»
«Ja?»
Han tidde en stund. Jeg klarte ikke å se ansiktet hans skikkelig halvmørket. Vi satt på den benken som var lengst unna gatelyktene. Sensei kremtet noen ganger.
«Jeg lurte på.»
«Ja?»
«Ville du overeie muligheten av å inngå i et forhold basert på en intensjon om gjensidig kjærlighet?»
Hæ? svarer frøken Tsukioko da. Hun tror ikke hun har hørt riktig. Er det ikke et kjærlighetsforhold allerede? spør hun.
Eller første gang de skal ligge sammen – og det tar lang tid før de kommer dit:
Så gikk vi hånd i hånd inn på rommet hans, og Sensei bredte ut madrassen. Jeg la på laken. Vi jobbet effektivt og koordinert, som samlebåndsarbeidere.
Jeg liker så godt kontrasten mellom det faktabaserte språket og det vi alle forstår skal skje.
Fortellingen om Tsukioko og Sensei er en varm, stillferdig og tørrvittig kjærlighetshistorie med dialoger som er både merkelige og langsomme, men som passer perfekt til personene og gjør dem helstøpte og troverdige. Selv om språket er stramt, er det likevel stemningsfylt.
Kristin Valla i Aftenposten K har uttalt at Murakami-fans vil omfavne boka, og det tror jeg hun har rett i. Hvorvidt Kawakami som Murakami bedriver magisk realisme i denne boka, er jeg usikker på. Det er ikke godt å si om hovedpersonene er for fulle eller om det er snakk om forsøk på magi. Bokas forside kan tolkes i magisk retning, men det er uansett svært beskjedent til stede i forhold til hos Murakami.
Måtte flere av Hiromi Kawakamis bøker utkomme på norsk! Det er nok å ta av. Se omtale av forfatteren nedenfor.
Forlaget Press 2015
Oversettelse: Magne Tørring
Om forfatteren
Foto: Bungeishunju
Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest anerkjente forfattere. Hun fikk i 2001 Japans mest prestisjefulle litteraturpris, Tanizaki-prisen, for denne boka. I tillegg ble den nominert til Man Asian Literary Prize i 2013 og Independent Foreign Fiction Prize i 2014. Den er oversatt til 19 språk. Kawakami har til sammen utgitt nærmere 30 romaner og novellesamlinger og er også haiku-poet og essayist.
Kilder: snl.no og Forlaget Press
