Denne sjarmerende boka er ifølge forfatteren en kjærlighetserklæring til sangen, til koret og til det å være en del av noe større enn seg selv. Det er en presis beskrivelse. For den som er glad i å synge og ikke minst har sunget i kor, er dette ren sofakos til en kopp kaffe med mørk sjokolade. Jeg gledet meg over beskrivelser av kor, repertoar og korenes medlemmer, og over Bjørnovs personlige minner, hvor hun starter med sin spede begynnelse i Oppsal pikekor som niåring, hovedsakelig for å få lov til å bære den ettertraktede røde krimplinkjolen. Jeg blir sjarmert av møtet med Michael Nyqvist, beskrivelsen av hvor starstruck hun blir, og av hvor nervøs hun er når hun skal prøvesynge for Oslo Filharmoniske Kor. Det beste med teksten er Bjørnovs evne og vilje til å gi av seg selv uten forskjønning, hun er menneskelig, dyktig og lett å like. Hun har for eksempel et originalt og interessant referat fra en konsert hvor Händels Messias blir avsunget, i Frankrike høsten 2011. Hun forlater faktisk konserten før den er slutt – når pausen kommer etter 22. sats, orker hun ikke mer. Jeg synes dette er tøft innrømmet av en artist av hennes format. Bakerst i boka har hun en ordliste, hvor hun blant annet beskriver husmorters slik: «Impulsiv annenstemme som trofast ligger to toner over eller under hovedstemmen. Gir gjenklang av skillingsviser. Magisk i halsen på den rette, krise der det ikke passer.» Eller intonasjon: «Tonetreff. Ikke så lett som det høres ut – mange sangere bruker et helt liv på å treffe riktig tone til riktig tid.» Ikke rart det er vanskelig for oss amatører! En lesverdig og trivelig bok.
Vega Forlag 2012
