•  
  •  

Ingvild Burkey er i ypperste klasse når det gjelder språkrikdom og observasjonsevne og –vilje. Hun leker med ord, vendinger og faste uttrykk, kombinerer dem til komiske, eller tragikomiske, utfall eller innovervendte betraktninger, så jeg ler, eller latteren setter seg fast i halsen. For temaene hennes er ikke særlig muntre. Det er krig, ensomhet og miserable ekteskap. Likevel er det utholdelig å lese, ja, av og til bent frem uanstendig forførerisk.

Et underlig redskap består av over førti fortellinger fra ulike deler av verden. Burkey skriver så godt om landskap og miljø at jeg tenker at hun må ha erfaringer tett knyttet til stedene hun skriver om. Kanskje har hun sittet ved foten av Fuji-fjellet i Japan og iakttatt «rødmende rose» ved daggry og «kirsebærtreets bark» i duskregn. Eller hun har erfaringer fra Bosnia-krigen når hun skriver om en mann i tjueårene som har stjålet papirene fra en fallen soldat, og plutselig er den syttenåringe serberen Dragan Vukovic. Han beskriver kulden som «bunnfryser elvene og spjærer trær og gjerder». «Når du sover på den frosne bakken trenger kulden inn i knoklene dine og suger dem tomme, og når de er tomme, kommer spøkelsene, åndene til døde menn som søker et lunt sted å krølle seg sammen. I de hule knoklene dine.» Poesi midt i krigens gru.

I en fortelling som jeg forestiller meg er fra en av de tidligere sovjetstatene, skriver hun om en mann som søker Innenriksdepartementet om tillatelse til å reise inn i Sektor 8: «Pennesplitten sprikte og spyttet blekk, vindskeiv etter år med lignende krampaktige og dødfødte brevskriverier til offentlige myndigheter, og halvfull som jeg var, strevde jeg lenge med løkkene for at de skulle bli mest mulig like hverandre, at de skulle være ranke og stramme som Innenriksdepartementets spesialstyrker.» Jeg synes hun får sagt imponerende mye om både mannen, omgivelsene og omstendighetene i én eneste setning.

Det tok meg mange år å klare å like litteratur jeg ikke forsto. Flere av fortellingene i denne boka forstår jeg ingenting av. Jeg skjønner ikke hvor forfatteren vil, hva som er poenget, hvor hovedpersonene befinner seg. Noen setninger er som hentet fra en sekk med tilfeldige ord ristet sammen, uten at jeg aner hvorfor akkurat de ordene ble valgt, eller hva som er hensikten med dem. Av og til dukker det opp korte avsnitt uten tilsynelatende sammenheng med teksten foran. Likevel liker jeg boka kjempegodt! Fordi Burkey er så stødig, så ordsikker, så leken, med en egenartet litterær stemme.

For den som har lyst til å trenge inn i språket, lese noe som innimellom kan synes merkelig og uforståelig men likevel fint, som setter pris på originale formuleringer og rike fortellinger, er Burkeys bok en skatt.

Oktober forlag 2017

 

Om forfatteren

Ingvild Burkey er født i 1967. Hun har tidligere utgitt diktsamlingen Torden i søvne (1994), romanen Falsk pike (1997) og prosatekstsamlingen Intervju med den hjemvendte helten (2002), og i 2008 kom hennes andre diktsamling, Den mest tenkelige av alle verdener, som ble nominert til Brageprisen. Ingvild Burkey mottok Tanums kvinnestipend i 2009. 
Burkey har arbeidet i flere afrikanske land, inkludert Uganda, Sør-Afrika, Rwanda og Zimbabwe. Fra 1997 var hun i tre år menneskerettsobservatør for OSSE i Bosnia, noe som vises i hennes prosatekstsamling Intervju med den hjemvendte helten (2002).
Kilde: Oktober.no og Wikipedia

 

Foto: Morten Brun/Oktober