Dette er en tankevekkende bok om homofili og AIDS i 1980-åras Sverige. Gardell blander på en vellykket måte skjønnlitteratur og sakprosa, og boka er akkurat så hjerteskjærende som tittelen antyder: En uerfaren sykepleier får refs fordi hun tørker tårene til en døende AIDS-pasient uten å ha tatt på seg engangshansker først.
Vi følger Rasmus og Benjamin og deres nølende skritt ut i homofiliens verden. Guttenes foreldre aner ingenting, det er simpelthen fullstendig utenkelig at sønnene deres ikke er streite. Benjamin er attpåtil, sammen med resten av familien, et Jehovas vitne og aktiv forkynner. Det er totalt uforenlig med det å være homofil.
Jeg krymper meg når jeg leser om de to guttenes opplevelse av fremmedgjøring, nølende skritt mot det som drar og ikke minst om nådeløse omgivelser, helt opp til toppen i samfunnet. Det er med en besk smak i munnen jeg med dagens blikk leser datidens uttalelser i mediene om homofile og den fryktede nye sykdommen de ikke forstår noe av. Kjærligheten mellom de to unge guttene er imidlertid vakkert skildret, boka er full av ømhet og varme. Jonas Gardell skriver godt, til tider bitende, drivende, medrivende og vart om det han sier er historien om seg selv og vennene hans. Han var en av dem som overlevde. Jeg ser med stor glede fram til neste bok i trilogien.
Serien om Benjamin og Rasmus, basert på Jonas Gardells ennå ikke fullførte boktrilogi, er nylig avsluttet på svensk TV og kan ses på svt.se. Det er sterk kost.
Norstedts 2012
