Av gjesteblogger Rune Johnsen

De fleste av oss bruker ordet «sjel» med den største selvfølgelighet og letthet, uten å problematisere bruken. Enkelte vil kanskje hevde at sjelen er selve grunnlaget for vår bevissthet og våre tanker, andre vil mene sjelen er resultatet av disse. Noen sier sjelen er den ikke-fysiske delen av mennesket som overlever døden, andre vil avfeie dette som uvitenskapelig. Allikevel bruker vi alle ordet «sjel», med henvisning til vår «egen sjel», så å si hver dag. Og det er nettopp da vi trenger filosofer som kan problematisere og oppklare våre egne diffuse tanker. Det er dette Høystad gjør i denne boka. I et språk som man på ingen måte trenger å være fagfilosof selv for å trenge igjennom. Uten at språket av den grunn blir overfladisk og forenklende.    

Sjelens status

I innledningen til boka skriver Høystad: «Siden sjelens substans ikke kan bevises vitenskapelig, avvises den ofte som et religiøst begrep og gjenstand for tro. Følgelig påstås det at sjelen så å si er gått ut på dato. Vi vil undersøke om dette stemmer, og på grunnlag av en gjennomgang av sjelens historie forsøke å avklare hvilken status den har i det 21. århundre.»

Med utgangspunkt i det greske ordet psyche, som betyr livspust eller ganske enkelt liv, tar forfatteren oss gjennom hvordan begrepet sjel har blitt oppfattet og behandlet av filosofer, forfattere, vitenskapsmenn og religioner i over 2500 år. Opprinnelig var ordet noe helt konkret og ikke abstrakt åndelig, og denne todelingen eller dualismen mellom kropp på den ene siden og sjel på den andre har preget vår tenkning rundt det å være menneske til sannsynligvis alle tider.

Platon og Aristoteles og sjelen

De aller fleste filosofer (og forfattere!) som har satt spor etter seg har behandlet sjelsbegrepet grundig. Hos Platon var sjelen en del av en egen idealverden. Evig og uforanderlig og uforgjengelig, i motsetning til vår egen forgjengelighet. I motsetning til dette synet sto Aristoteles, som mente at sjelen tilhørte det legemlige, og således døde hen med det. De aller fleste religioner, og i særlig grad kristendommen og islam, har tatt opp i seg Platons syn på sjelen. En kristendom uten sjel er utenkelig; det er jo nettopp denne som sikres evig liv gjennom den rette tro.

I denne type bøker vil for de flestes vedkommende enkelte deler appellere mer enn andre. For meg var behandlingen av romantikkens og da særlig Goethes sjelsbegrep nyttig, om dette ordet gir mening i en slik sammenheng. Naturen ble her «besjelet», og mennesket ble således en del av denne «verdenssjelen» og fikk på den måten en tilhørighet til naturen og Universet. Videre må jeg anbefale kapitlet om vitenskapens sjel, der både Darwin og Freuds «sjelsanalyser» blir behandlet (sjelen blir psyke – og går i terapi).

Ulike filosofers sjelsbegrep

I moderne filosofi kommer man ikke utenom Wittgenstein, der sjelen blir til ved bruken av ordet i praksis, både som språk og som bilde. Hannah Arendt spør om Adolf Eichmann kunne ha sjel, om ondskapens sjel så å si. Nietzsche mente sjelen var en av tenkningens mest ærverdige hypoteser. James Joyce, Kafka og Hamsun skriver alle inngående om bevissthetsstrømmer og sjel. Buddhismens mål om sjelens oppløsning. Islams utsatte sjel. Alt dette og mye mer skrives det grundig om i boka.

Boka er tettpakket med innsikt, tanker og kunnskap fordelt over mer enn 300 sider. En umulighet å fordøye på kort og hastig vis. Jeg anbefaler derfor markørpenn og å sette av en time nå og da i stillhet.

Aschehoug 2016

OM FORFATTEREN

OLE MARTIN HØYSTAD er dr. philos, professor emeritus i tverrfaglige kulturstudier.  Han har vært professor ved høgskolen i Bø og var i mange år tilknyttet Universitetet i Odense før han ble pensjonist. I 2011 utga han Hjertet – en kulturhistorie, som er oversatt til en rekke språk. Boka om sjelen utkom i 2016, og har hatt tilsvarende suksess, fullt fortjent. Aasne Jordheim skriver i en anmeldelse av boka: «Boka er så god at enhver som har et indre liv, bør gå til anskaffelse av den.» (Forskerforum nr. 14, november 2016.) Og om man ikke nødvendigvis blir et bedre menneske av å lese den, blir man utvilsomt en mer opplyst og reflektert utgave av seg selv.
Kilder: Bokas omslag og Jan-Erik Ebbestad Hansen, Aftenposten 17. september 2016.