•  
  •  

nar-pust-blir-til-luftIndisk-amerikanske Paul Kalanithi er en begavet, filosofisk, reflektert fyr som vil ha et yrke der han kan forstå døden. Han vil inn til den gjensidige forbindelsen mellom hjernen og bevisstheten, og mellom liv og død. Kalanithi er i ferd med å avslutte sin ti år lange spesialisttjeneste som nevrokirurg da han blir syk. Han forstår naturligvis umiddelbart hva røntgenbildene viser. Han vet hva han har foran seg. Han venter sitt første barn og står ansikt til ansikt med sin egen død i en alder av 36 år.

Dette er rammen for en historie som bergtar på flere måter. Kalanithis livsfortelling er hjerteskjærende nok i seg selv. Han er kirurg, vant til å formidle dramatiske beskjeder på en saklig måte. Også sin egen fortelling beretter han nøkternt, lar knapt tårene slippe til, likevel dirrer det mellom linjene. Men nettopp fordi han snakker uten de store faktene, virker det ekstra sterkt.

Medisinstudenten

Bokas første del handler om den unge og ambisiøse studenten. Han skildrer hva som foregår i operasjonssalen, i sykehuskorridorene, på anatomilaben og på pauserommet så jeg føler at jeg er til stede sammen med ham. Ubegripelige termer i beskrivelsen av røntgenbilder, inngrep og sykdomsforløp forstyrrer merkelig nok ikke. De gir troverdighet til teksten og støtter opp under opplevelsen av å befinne seg i samme rom, se og kjenne det samme som ham. Han beretter usentimentalt, men likevel med grunnleggende empati med den henfarne pasienten, om hvordan det føles første gang han ser en kirurg støtte seg på likets ansikt med albuen. Om hvordan det føles å skjære i et menneske for aller første gang. Om de utallige dilemmaene han forstår at han vil komme til å stå overfor.

Den første dagen var det simpelthen umulig å unngå å ta inn over seg likets menneskelighet. Men når man hadde flådd huden av lemmene, såret over besværlige muskler, dratt ut lungene, skåret opp hjertet og fjernet en leverlapp, ble det vanskelig å se på denne haugen av vev som et menneske. Anatomilaben er, når alt kommer til alt, snarere noe som gjør at man ikke rekker happy hour, enn en overtredelse av det hellige, og det er en nedslående erkjennelse. I sjeldne reflekterte øyeblikk ba vi alle stille om unnskyldning til likene, ikke fordi vi la merke til overskridelsen, men fordi vi ikke gjorde det.

Dette er tøffe saker. Og flere skal det bli. Og ingenting av det han skriver om, er umulig å forstå, enda det virker totalt absurd og kan inngi evig skrekk for noensinne å bli skjøvet inn i en sykehuskorridor liggende i en seng på hjul.

Hvordan holder kirurgen ut?

Etter hvert som historien hans brer seg ut, lurer jeg på to ting: Ville han vært så åpen om alt – om livet sitt, om hverdagen så å si «på bakrommet» på et sykehus – om han trodde han skulle leve videre? Og: Reflekterte han noen gang over om arbeidsdagene hans bidro til at han ble syk? Som praksislege jobbet han ofte hundre timer i uken. Han klager over at øynene renner, han har dundrende hodepine, han styrter energidrikker klokken to om natten for å holde ut. Han må sove et kvarter i bilen for å orke å kjøre hjem etter vakten. Og ansvaret er stort. Bommer han med en millimeter under en operasjon, er pasienten lam eller død.

Så det er kanskje ikke rart at selv levende mennesker kan bli samlebåndsprodukter. En jobb som skal utføres. Dokumenter som skal fylles ut. Det måtte en personlig historie til, selv for reflekterte Kalanithi, før han tok beslutningen som endret hans måte å arbeide med mennesker på: Han ville ikke lenger betrakte pasientene som dokumenter. Men dokumentene som pasienter.

Jeg blir så glad i Paul Kalanithi i løpet av boka. Han er varm og klok og feilbarlig – så menneskelig på alle plan. Og så dyptloddende. Han møter sin egen død med ro, men samtidig skjelvende og fortvilet fordi han må forlate dem han elsker, sin kone Lucy og datteren Cady.

Jeg anbefaler boka på det varmeste for den som liker en sterk livs- og familiefortelling, interessante pasienthistorier, hverdagen for sykehusets mange travle arbeidsmaurer, og ikke minst de mange refleksjonene Kalanithi gjør seg om livet, døden, pasientene, etikken og meningen med alt. For hva gjør livet verdt å leve når døden venter bare noen måneder unna?

Paul Kalanithi døde av lungekreft 9. mars 2015.

Om forfatteren

http://www.fpress.no/index.php?ID=Forfatter&ID2=300

Et innslag på Channel 4 News om forfatteren og familien, og et intervju med kona Lucy
https://www.youtube.com/watch?v=6c8fK9tOaZQ

Forlaget Press 2016
Oversetter: Tiril Broch Aakre