•  
  •  

Det er langt forbi sovetid. I det stille midnattslyset gir jeg meg hen til Stig Sæterbakken. Fra boka jeg leser skyter han hånden frem som en klo, griper meg om hjertet og slipper det ikke før siste mening er sagt, halvannen linje under en tidsavbrytende asterisk.

Ikke noe av dette handler om meg er tittelen på Stig Sæterbakkens samling etterlatte selvbiografiske tekster. Sterke opptegnelser fra en på samme tid humørfylt og plaget mann med en enorm spennvidde, et nådeløst blikk for detaljer og et brennende presist språk.

Han skriver om ikke å tørre å gå på do på skolen, om vennene han ikke ville være sammen med, om morens bekymringer, om sparing med skattefradrag i Postsparebanken, om Lillehammers pakistanske kjøpmann som ligner en trist bikkje, om å ligge lik. Han skriver om bekjente, andre forfattere, livslede, redsel, avsky, lykke, hytteensomhet. Han fanger livet i armene, skyver det deretter fra seg, ønsker at noe eller noen tar det fra ham, flyter nede i mørket på ett eller flere glass forløsende brennevin eller to Heineken til lunsj.

Forfatterens stødige, unølende fingre som har valgt bokstav etter bokstav på tastaturet, skaper et bevegende sammensatt mønster av tristhet og savn, oppgløddhet og forakt, ispedd uventede blaff av lykke. Han lar oss høre om smertegresset og den lave vinterettermiddagssolens bleke ild, om angsten som starter som en stein i skoen og ender med at skoen er av stein, han får det for seg at den sultne PC-skjermens markør som står og blinker uten stans, venter på mer, krever og krever og aldri blir mett, tilbyr ham å ramle i dypet.

Språket veksler uanstrengt mellom det elegante og arkaiske og det mer korthugne og enkle. Uten forstyrrende overganger, uten blygsel for å avsløre hva slags kløyvd person som brøyter sidene. Hvordan kan så mange presise ord, en slik rekke innviklede, samtidig glassklare tanker, så mye tungsinn, lekenhet og komikk holde hus i én og samme litterære person? Fordi ethvert menneske er stappfullt av paradokser? Fordi Stig Sæterbakken i skriften ikke er seg selv? «Å skrive er det motsatte av å finne seg sjæl», sier han. «Å skrive er å finne en annen.»

«Et menneske er en hud mellom to former for kaos», sier han også. Det er huden jeg selv må fravriste budskapet som skal ut, det er den som skal bidra til å skape orden i mitt eget virvar. Hjernen min er alltid i kok, den er til tider ubrukelig til annet enn å få brent av ord, setninger og ideer, askelegge dem så andre tanker kan stige opp av røyken, og jeg kan få en formening om hva vi skal ha til middag. «Ideene mine kommer i form av setninger, ikke ideer», skriver Sæterbakken. «Det er sannsynligvis grunnen til at jeg aldri får være i fred.» Akkurat slik er det.

Jeg anbefaler boka til alle som selv skriver og skaper, og til alle øvrige som er interessert i livets tidvis ubegripelige innsidekaos.

Cappelen Damm 2016

Foto: Cappelen Damm

OM FORFATTEREN

STIG SÆTERBAKKEN (1966–2012) var fra Lillehammer. Han debuterte 18 år gammel med diktsamlingen Flytende paraplyer. Siden har han utgitt romaner og essaysamlinger, han var prisbelønt oversetter og en periode kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undsetdagene.

LES MER OM FORFATTEREN 
https://www.cappelendamm.no/forfattere/Stig%20Sæterbakken-scid:2039
Eller i boken Alt menneskelig. En bok om Stig Sæterbakken. Audun Lindholm (red.), Cappelen Damm 2016. Der skriver den svenske forfatteren og litteraturkritikeren dette om Sæterbakkens forfatterskap: “Den som vill komma ur läsningen av en roman oförändrad (…) avråds å det bestämdaste från Sæterbakken. Men den som är villig at skärskåda sitt liv och sina fastslagna sanningar och störta ner i mörkret en stund kommer därifrån som en annan människa.” 

SE OGSÅ https://ordglede.no/stig-saeterbakken-ikke-forlat-meg/.