Jeg liker Vetle Lid Larssen. Eller rettere sagt slik han framstår offentlig. Jeg kjenner ham jo ikke personlig. Minst like godt liker jeg ham etter å ha lest hans siste bok, hørt ham på Brenner og bøkene og lyttet til et timelangt intervju med ham på Bokpod. Lid Larssen har den fine blandingen av sjarm, klokskap, nysgjerrighet, ydmykhet, vestkanthet og sårbarhet. Dette synes jeg kommer godt fram i hans nyeste bok.
Hvordan elske en far er klokt balansert på alle måter. Vi kunne fått en kjendisbok, en utskjellingsbok, en forsvarsbok og mye annet grums. I stedet har vi fått Vetle Lid Larssens ømme beretning om forholdet mellom ham selv og hans far, skuespilleren Lars Andreas Larssen.
Forfatteren skriver interessant, lett og morsomt om oppveksten hos Melbus store sønn og legemoren Sonja Boeck Lied. Han tegner et sammensatt bilde av skuespillerfaren, som tar stor plass, og som sønnen etter hvert får et voldsomt behov for å løsrive seg fra. Det gjør vondt når Vetle Lid Larssen uten noe som helst filter avslører hvor stor avstand han bestrebet seg på å legge til faren sin – hvordan de til slutt gikk i måned etter måned uten å veksle et ord. Han oppførte seg bråkjekt og ufyselig, han var jålete og hovmodig, og han legger ikke skjul på det. Nettopp derfor kjenner jeg en stor dose varme for ham. Han er så modig og så menneskelig.
Han forskrever seg nesten idet han tar skrittet over fra det forhatte 70-tallet til «Foreningen til Pipens fremme» og «Berg konservative forening» – for så å lande i Riksmålsforbundet og Morgenbladet og bli en kulturens superstjerne. Nok et langt skritt i retning vekk fra faren. Han beskriver overgangen mesterlig og med snert, ikke minst hva som gjorde ham til en ekte vestkantgutt: Da han fikk låne den grønne lodenfrakken til Jonas Gahr Støre. Hans skråblikk på det han kaller Oslo Vest (som ikke er et geografisk område, men en holdning) er befriende humoristisk og røper høyst menneskelige sprekker i fasaden, særlig hans egen. Farens nordnorske miljø står i skarp kontrast og skaper spenning.
Boka er et overskuddsprosjekt av skriveglede, den er fylt av sårhet og opprør, raseri og kjærlighet, latter, vemod og bekymring for farens Alzheimer og dens tidvis pinlige utslag. Den har et akkurat passe stort innslag av kjendiseri, blant annet en kostelig beskrivelse av teatersjef Toralv Maurstad.
Selv om Vetle Lid Larssen og faren hans kranglet og kriget og tidvis ikke var på talefot, fulgte de likevel hverandre helt til sykdommen tok livet av faren. Hvordan elske en far er, slik jeg ser det, en fullendt konsekvens av det sterke båndet mellom far og sønn. En lesverdig sådan.
Kagge 2015
