•  
  •  

Hjemmestedet forsideMin venninne Birgitte Langes bok «Hjemmestedet» er en stillferdig bok som på en umerkelig måte slår innover hos meg. Tematisk er jeg interessert i forfatterens kunnskaper om hva som skaper et hjem, både i privatbolig og institusjonsbolig som asylmottak og mødrehjem, uttalelser og historier fra mennesker Birgitte har snakket med i arbeidet med boka, og ikke minst forfatterens egne såre, vonde og sterke erfaringer med å være hjemløs – både i sin fysiske bolig og i seg selv. Jeg fatter interesse for klosterets indre liv, og for rusens betydning for å føle seg hjemme (eller antagelig ikke) i seg selv. Men det aller beste var å lese om hvordan forfatteren selv fant hjem.

Jeg har lest få andre bøker om personlig utvikling med et perspektiv som har vært så vidt og så dypt samtidig. Den utfordrer, men gir samtidig på en underlig måte hvile, litt på samme måte som Tomas Sjödins bøker, for eksempel denne: https://ordglede.no/tomas-sjodin-mens-du-hviler/. En uvanlig kombinasjon som jeg beundrer Birgitte for å ha fått til.

Etter siste side slo jeg boka igjen og satte den i hylla for bevaringsverdige bøker. Men så var ikke boka “lest” likevel. Den var iallfall ikke fordøyd. Den kommer tilbake til meg igjen og igjen, ordene sitter der inni meg et sted og minner meg om det jeg ikke må glemme: Å være hjemme hos meg selv, både i huset, i kroppen og i sjelen. Å være til stede, å ikke flykte – å holde kontakten med meg selv, å tåle at det river og brenner. Følelser er det vanskeligste av alt, men vi er hjemløse uten dem.

Boka lever i meg der den står i hylla. Jeg hviler i den som i et hjem.

Aschehoug 2015