•  
  •  

postmodernisme_cover_300dpiDenne boka kjøpte jeg av tre grunner:
1. Å få tak på hva det ulne begrepet postmodernisme egentlig står for
2. Å få et tilbakeblikk på 80-tallet
3. Kul bare å ha i bokhylla på grunn av det spesielle omslaget: morsom illustrasjon og halvbind – sistnevnte vanlig på kokebøker, men på tekstbøker hittil bare dyrket i fullt monn av Pelikanen Forlag. 

Graffiti. Mimring og nostalgi. Ferdinand Finne. Utestedet Lazy i Kristiansand. Listverket på hotell Sheraton i Sandvika. Jan Kjærstad. Dette er steder, personer, fenomener og arkitektur som på 80-tallet fikk merkelappen postmodernisme i norske medier. Sammensurium, kaller forfatteren det. Det skal være sikkert. Begrepet viser seg å være ullent også for forståsegpåerne. Det er jo en trøst. Likevel har de jo fått lirket noen fingre under, løftet det opp og sett hva som ligger under. Hvordan kunne de omtale noe de ikke visste hva var?

Nye Profil
Et viktig talerør for postmodernismen var tidsskriftet Nye Profil, lansert i 1984. Det gamle Profil var ml-bevegelsens, nå hadde en gjeng ca. 30-åringer gitt det en nyoverhaling, der de bedrev ivrig kulturformidling fra kontinentet, blant annet av fransk filosofi. Noen anså imidlertid guttegjengen som sto bak som et «poserende boyband som brakte fordummende fremmedord-dyrking og nihilistisk intellektuell mote til Norge». Apropos fremmedord. Nihilisme betyr: «Den anskuelse at det ikke eksisterer noen realitet; standpunkt som fornekter alle teoretiske el. praktiske verdier el. normer; opphevelse av alle religiøse el. moralske verdier» og et par ting til (Kunnskapsforlagets fremmedordbok). Riiser Gundersen har flere fremmede ord på lager: polygott, subversiv, semiotisk, poststrukturalisme, vulgærfunksjonalisme. Det krever sin kvinne å lese, for dette er bare et beskjedent utvalg. Men det flytende, varierte og rike språket forfører meg. Jeg bærer over med de eksotiske ordkrydderne han velger å bruke. Eventuelt er det bare sånn at dette er et vanlig ordforråd for folk som har tilbrakt et halvt dusin år på Blindern, og at det særlig i omtalen av postmodernismen kjennes naturlig å bruke det. Så får vi mastergradløse henge med så godt vi kan. Og jeg har sett mye verre.

Samfunnets rødglødende kjerne
Den franske filosofen og litteraturteoretikeren Jean-François Lyotard, som ble karakterisert som postmodernist, prøver å nærme seg begrepet: «Det var muligens en tilstand, men ikke en epoke, det kunne etterspores som en estetisk strategi eller kreativ gest, som likevel ikke var så lett å skille fra modernismens avantgardebevegelser.» Jaha. En annen fransk filosof, Jean Baudrillard – som i likhet med Lyotard knyttes til postmodernismen – mener at «nøkkelen lå i å se forbruk som selve fundamentet for dagens orden, samfunnets rødglødende kjerne». Det kan kanskje være et konkret fundament å plassere postmodernismen på? Eller snarere et nav som den kan sirkle rundt.

Når kommer postdigitalismen?
Så hva er postmodernisme annet enn noe nytt? Vi er lei av det gamle, det skapes en ny tid som selvsagt får innvirkning på alle områder i samfunnskulturen. Dette vil skje igjen og igjen, hver epoke får sitt navn. Om 50 år sitter kanskje ungdommen og ruger på spørsmålet om hva postdigitalismen innebærer?
Men så enkelt er det naturligvis ikke. Postmodernismen er den viktigste intellektuelle strømningen siden marxismen på 70-tallet, hevder Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet 3. juni i år. Den ble brukt som et våpen i kampen mot sekstiåtterne, mener forfatteren selv i et intervju i Klassekampen 18. mai.

Lettlest?
Boken er velskrevet og lettlest, mener Kjetil Korslund i Vårt land 30. mai. Velskrevet – uten tvil. Lettlest? Jo, for den delen av leserne som har det aktuelle begrepsapparatet inne. Jeg bestemte meg for å finne betydningen av alle ord jeg ikke forsto. (Se ovenfor. Legg så til ca. 50 lignende ord, deriblant en mengde ismer.) En varm dag i sommer satte jeg meg i hagen med ordboka og slo opp ett og ett. Etter det femtende forstod jeg at ordbok ikke hjelper. Man må kunne faget, strømningene, begrepsbruken, for fullt ut å forstå Riiser Gundersens bok. Må man ha ismene under huden. Men moro var det lell, å oppdage hvor innmari mange av dem det er. Dette er et digert fag.

Helgen etter var jeg på loppemarked. Og der dukket sannelig Holger Koefoeds Modernismen i kunsthistorien fra 1870 til 1990 opp. Videregående skole, studieretning for formgivningsfag. Yes, her er det hjelp å få. Og ganske riktig: «Postmodernismen er (…) en tendens innenfor arkitektur, kunst, formgiving og filosofi etter 1960- og 1970-årene. Den avviser det moderne som ideologi, men også enhver annen ideologi. Den griper gjerne tilbake til tradisjonen, siterer den og bruker den på nye måter – ofte ironisk. [—] Postmodernistene reagerte mot modernismens elitære avantgardetenkning. [—] De viste liten ærefrykt for fortidens kunst, som de siterte eller tolket om igjen og like gjerne kombinerte med popkulturens uttrykk.» Se det. Her ble det straks mer konkret.

Videre oppsummerer en artikkel i Prosa det hele:
http://prosa.no/bokanmeldelser/det-vanskelige-p-ordet/

Og så fikk jeg en herlig tidsreise tilbake til Internetts barndom, Lørdagssirkuset på NRK, Bokstavelig talt med Brikt Jensen, Anders Kjærs Uten tittel (ohlala!) og telefoner med lange, krøllete ledninger. Universitetsforlaget i Kolstadgata, lanseringen av Lotto, Tsjernobyl-ulykken, diskoteket Barock i Oslo og Aker Brygges tilblivelse. For ikke å si Café med C Sjakk Matt. Et så ufattelig hipt sted at vi måtte stå som sardiner i boks og drikke øl med armen presset inntil brystet. Men det gjorde vi uten å nøle bare for å kjenne følelsen av å være helt i front i Oslos uteliv.

Kvalitet fra perm til perm
Selv om boka etter mitt syn slett ikke er så lettlest for allmennheten som Korslund mener (eller han mener kanskje ikke det, han sikter kanskje til sin egen flokk): Takk til Flamme forlag for å ha løftet frem nok en glitrende forfatter som skiller seg ut i mengden ved sitt ordforråd, sin språklige eleganse og sin evne til å forene dype tanker med lette betraktninger. For sistnevnte er også der, i rikt monn. Riiser Gundersen klarer kunsten å formidle grundig innsikt med et befriende glimt i øyet. Boka er rett og slett underholdende. Den kan derfor leses også av isme-ukyndige, men de bør nok være en liten smule interessert i fenomenene. Enda en takk til forlaget for at de ikke firer på språklig og intellektuell kvalitet, og for at de har utgitt nok en bok som står fram som et visuelt flott produkt på alle måter, inklusive forbilledelig få trykkfeil.

Flamme Forlag 2016
Koefods bok er utgitt på Yrkesopplæring i 1998