Slik virker litteraturen er en av de mest briljante bøker om litteratur jeg har lest. Gjennom boka forstår vi mer av litteraturens vesen på dens egne premisser, dens irrganger, muligheter og skjønnhet. Essayet er dessuten skrivekunst i seg selv, godt hjulpet av en fremragende oversetter (så langt jeg kan bedømme uten å ha lest originalboka).

Stil, innhold,  karakterbygging og virkelighet

Boka utkom første gang i 2008 og er nå revidert og utvidet. Wood er brennende opptatt av stil (metaforer, synsvinkel), innhold (hva handler romanen om, hva forteller den om menneskers drivkrefter, om hvordan vi lever livet vårt) og om litterær metafysikk (hva får en romankarakter til å fremstå som levende, hvordan kan romanen avdekke det virkelige). 

Fortellingen – og resten

Han starter med å si noe om selve fortellingen. Hvordan bygges en fortelling opp? Med hvilken synsvinkel? Når han skriver at det finnes svært få eksempler på vellykkede romaner skrevet i andre person entall (du), har han antagelig rett, men én av dem er Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, les mer her: https://ordglede.no/stig-saeterbakken-ikke-forlat-meg/. En trist og aldeles nydelig bok jeg kan anbefale på det varmeste. Wood skriver om:

  • Gustave Flauberts moderne fortellerkunst
  • detaljer og karakterer
  • bevissthetens historie
  • form
  • sympati og kompleksitet
  • språk, dialog, sannhet
  • konvensjon og realisme (her snakker han blant annet om Karl Ove Knausgård)

Å snakke over hodet på karakterene

Wood er opptatt av hvordan en forfatter lett kan overta for hovedpersonen sin, snakke over hodet på hen, uttale seg på en måte hen aldri ville ha gjort. Bruk av det han kaller fri, indirekte stil «eksisterer nettopp for å komme forbi slike klossetheter» som å fremmedgjøre sin egen romankarakter, mener han.

Statiske og dynamiske detaljer

Wood avslører en teknikk som er essensiell i realistisk fortellerstil, nemlig sammenblandingen av statiske og dynamiske detaljer, idet man for eksempel beskriver hendelser som tar både kort og lang tid i samme avsnitt: «Lengst inne i de folketomme kafeene sto diskedamene og gjespet blant de fulle flaskene. (…) I vaskeriet flagret tøyet i den varme vinden.» (Gustave Flaubert.) Det er opplagt, skriver Wood, at kvinnene ikke kan gjespe like lenge som klesvasken blafrer. Poenget er: «Flauberts detaljer tilhører ulike taktarter, noen øyeblikksvise og noen tilbakevendende, men likevel blir de glattet ut sammen som om alt skjedde samtidig.» Og foran her er det et lengre avsnitt som begrunner hva leseren kan oppleve som resultat av denne teknikken.

Litteraturen og livet

«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting (…)», sier Wood, og så ramser han opp en rekke eksempler fra hvordan hans mor tørker av leppene til hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke.

Slutten av boka sier noe flott om realisme, det Wood kaller sannhet, og kunstnerens evne til å overbevise leseren. Aristoteles sier (ingen bok om litteratur kommer utenom den greske filosofen): En overbevisende umulighet i etterligningen av virkeligheten er alltid å foretrekke fremfor en lite overbevisende mulighet. Det er kunstnerens (forfatterens) oppgave å overbevise oss om at dette kunne ha hendt. Eksemplifisert av Wood på denne måten: Kafkas Forvandlingen, Hamsuns Sult og Becketts Sluttspill er ikke fremstillinger av sannsynlig eller typisk menneskelig adferd, men ikke desto mindre er de rystende sannferdige tekster.

Vakre ord

Forfatteren gjennomgår hele romanen som litteratur bit for bit, analyserer og dissekerer med fingerspisspresisjon og tydelighet, ved hjelp av de vakreste setninger, sammenstilt av ord jeg nesten har glemt at finnes.

Hvorfor synes jeg bokas språk er vakkert? Jo, fordi Wood skriver setninger som dette: «(…) mens skriften nå plutselig åpner seg som en daglilje». Eller dette: «Vi blir nødt til å lese musikalsk, prøve ut en setnings presisjon og rytme, lytte etter det nesten uhørlige suset av historiske assosiasjoner som henger fast i kanten av moderne formuleringer, legge merke til mønstre, gjentagelser, gjenklanger, finne ut hvorfor én metafor er vellykket og en annen ikke, bedømme hvordan den perfekte plasseringen av det rette verbet eller adjektivet besegler en setning med matematisk finalitet.» Og selvsagt: Fordi han illustrerer eksemplene sine med sitater fra noen av verdenshistoriens største forfattere.

MIN ANBEFALING

En skattkiste for deg som skriver (både skjønnlitteratur og litterær sakprosa) og vil vite mer om og utforske litterære teknikker og virkemidler, og for deg som vil bore i litteraturens og romanens vesen og ønsker mer kunnskap om det teoretiske grunnlaget for dens oppbygning gjennom historien.

Jeg tenker at det er en fordel, kanskje nødvendig, å ha jobbet med språk, form og litterære grep for å ha ordentlig utbytte av boka, det vil si at den kanskje ikke er for den aller ferskeste nybegynneren. 

Les Linn Ullmanns intervju med James Wood om norsk litteratur her:
https://www.aftenposten.no/kultur/i/Mk2M/James-Wood-Hamsun-forst_-sa-Knausgard

Du finner flere bøker om skriving her:
https://ordglede.no/skriv-bedre/

* * *

Forlag: Pelikanen 2018
Oversetter: Eirik Lodén
Omslag: Sten E. Moe
228 sider


Om forfatteren

James Wood (f. 1965) er professor i litteraturkritikk ved Harvard University. Han har i løpet av tre tiår etablert seg som en av de mest markante og toneangivende litteraturkritikere i verden, med sine artikler i ledende publikasjoner som The Guardian, The New Yorker, The New York Times og The London Review of Books. Foruten flere essay har han også utgitt to romaner. Kilde: Bokomslaget og Harvard Universitys hjemmeside.