•  
  •  

Av og til når jeg er ferdig med å lese en bok, føler jeg noe som ligner sorg. Det er som å ha fått en ny vidunderlig venn som bare er innom noen timer. Slik er det med Karin Smirnoffs debutbok Jag for ner till bror. (Utgitt på norsk under tittelen Jeg dro ned til bror – Armada 2019.)

Jana og Bror
Jana Kippo fra det fiktive stedet Smalånger reiser på besøk til tvillingbroren sin, Bror, som bor i deres felles barndomshjem. Bror er på full fart til å drikke seg i hjel. Jana blir boende, får seg jobb i hjemmetjenesten og prøver å få Bror på rett kjøl. Det er ingen enkel oppgave. De to har en bakgrunn som kunne få hvem som helst til å ville ruse seg ut av denne verden (mer om det nedenfor). Hun har et forhold til John, som er døv på det ene øret og har så mye kroppshår at han ser ut som en gorilla på to bein, og han lukter «feromoner och demoner». Han holder demonene i sjakk ved å male bilder, men av og til revner det for ham. Forholdets glans og illeluktende råte er mesterlig skildret. Også Johns ekskone Maria spiller en viktig rolle, til tross for at hun er død og ingen riktig vet hvordan det gikk for seg. Maria har hatt en affære med omtrent alle bygdas menn, gifte som ugifte, og etter hvert viser det seg at også Jana har grunn til å være interessert i henne, av en helt annen grunn.

Jobben i hjemmetjenesten
er en eneste lang roadtrip gjennom Janas barndom. På sine daglige runder hos de pleietrengende møter hun igjen mennesker hun en gang kjente, for eksempel Ingela Hansson, som legger bleia ved siden av seg i senga og derfor alltid ligger på vått laken; Gösta Grönlund, en bipolar noenognittiåring som maler kjøkkenet sitt rødt; kreftsyke Katrine, Janas eneste barndomsvenninne, som viser seg å ha hatt en alvorlig høne å plukke med Jana (og omvendt, skal det naturligvis vise seg). Ikke minst får vi et nedslående innblikk i stoppeklokkeomsorgen og et oppløftende møte med Janas halsstarrige motarbeidelse av dette systemet.

Den mørke fortiden
Janas og Brors fortid er virkelig svart som bek. Jeg heier på de to søsknene mot den akoholiserte «fadren» og den fromme «modren» – som velger å forsvare mannens seksuelle overgrep og heslige straffemetoder med at han ikke vil noe vondt, han vil bare ha «ordning och reda».

«Varje gång bad jag till gud att han skulle dö innan nästa fredag», sier lille Jana om faren, som var pendler og dessverre kom hjem hver helg.

Språket 
Karin Smirnoffs korthugne språk gir en rekke herlige énlinjere – hun er rett og slett rå på de representative detaljene. For eksempel der hun beskriver Smalånger: «Vernicabäckström var vegetarian. Hur ordet ens nått byn var ett mysterium.» (Alle navn skrives i ett og med små bokstaver. Skulle tro det bare virket som noe forstyrrende fjas, men det gir en ganske morsom effekt.) Vonde situasjoner er nøkternt beskrevet, noe som fører til det paradoksale resultatet at jeg orker å lese videre til tross for at effekten av faenskapen blir enda større. Teksten er også full av tørr humor, som da Jana foreslår sanger til venninnen Katrines begravelse under samtalen med begravelsesagenten:

«The final countdown sa jag och kanske the show must go on. Är det gospel undrade han och jag nickade. Någonting ditåt.»

Hun har også en mengde poetiske vendinger, som her fra et besøk i hjemmetjenesten: «Jag drog upp pläden och stoppade in hennes ledsna armar. De hängde utanför sängen som frusna lianer.»

En tettpakket og inntrengende roman
Her er kjærlighet, lengsel, sorg, fromhet (jesukristikyrkaavsistadagarsheliga og hundrevis av duker ned broderte bibelsteder), vold, sex, overgrep, sårbarhet og ikke minst galgenhumor og et beundringsverdig mot. Smalånger er fylt av originaler og forviklinger, den ene sammenhengen etter den andre vikles ut gjennom hele boka. Av og til tenker jeg at det er litt i meste laget – finnes det virkelig bare to normale personer i hele Smalånger? Er alle innfiltret i hverandres liv? Men boka er så spesiell, så medrivende, så inntrengende at jeg tåler det, til og med tror på det meste av det. Jana er sårbar, hardhudet, egenrådig, sta, varm, omsorgsfull – til tider tyr også hun til vold – og hun er morsom. Jeg liker henne veldig godt! Nå gleder jeg meg til å lese oppfølgeren, Vi for upp med mor, som kom i mai år (2019).

Hvorfor finner jeg ingen omtaler av boka på norsk? Smirnoff burde blitt overøst med superlativer for å ha klart å skrive en så bemerkelsesverdig god debutroman. Kom igjen, norske anmeldere!


MIN VURDERING

Terningkast fem! Til en debut å være er det egentlig seks.

***

Forlag: Polaris
Utgivelsesår: 2018. Nominert til Augustpriset i Sverige samme år
Omslag: Lukas Möllersten, Lyth & co
320 sider
Norsk utgave: Jeg dro ned til bror (Armada 2019, oversatt av Monica Aasprong)

Om forfatteren

Karin Smirnoff (f. 1965) har en allsidig yrkesbakgrunn: Foruten å være forfatter har hun har jobbet som journalist og fotograf, på restaurant, i hjemmetjenesten, på Systembolaget og som karateinstruktør, og har dessuten drevet trevarefirma. Kilde: Aftonbladet

Se intervjuer med henne her:

https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/kaVm0k/jag-har-valt-att-inte-gora-det-sa-latt-for-lasaren

https://www.youtube.com/watch?v=L66y4B2130c

Foto: Johan Gunséus/Polaris