•  
  •  

Å lese Monica Isakstuens bragevinnende bok er en plagsom nytelse. Plagsom fordi det er en trasig historie, nytelse fordi boka er så godt skrevet og komponert. Den lille familien på tre går i oppløsning. Plutselig er Karen deltidsmamma. Hun takler dårlig de periodene da Anna er hos faren. Hun vurderer og analyserer seg selv, lurer på om Anna har det bra hos faren, tenker og grubler. Og hun strever med morsrollen. Hvordan skru den av og på, alt etter om Anna er hos henne og faren?
– Dette er ingen konkurranse, sier hun gjentatte ganger til seg selv. – Men jeg vil gjerne vinne.

Mor–datter-forholdet

Etter hvert kommer det fram at også Karens mor har sitt å bale med, og at Karen har dratt med seg et og annet derfra. Det er ubehagelig å lese om paddene som detter ut av Karens munn, akkurat de samme som moren gulpet opp til henne da hun var liten. På et tidspunkt utbryter Karen frustrert:

Trolig finnes det også et fasitsvar på hvordan mor og datter burde forholde seg til hverandre, så hvorfor i helvete kan ikke en eller annen medfølende sjel holde den lappen opp foran oss snart og lese høyt det som står skrevet; vi er mange som lurer.

Litt sånn «på vegne av flere». Jeg tror hun er inne på noe. Mange lurer. Hennes første jul uten Anna blir et ubehagelig klimaks. Hun tilbringer julaften sammen med moren, og gammelt gruff tyter opp.

Sårt og galgenhumoristisk

Romanens korte kapitler er satt sammen til en vellykket helhet, og jeg synes Isakstuen på inntrengende og uvanlige måter lykkes med å vise fram livet som alenemor med delt samvær. Det er sårt, galgenhumoristisk og energisk, med Karens forhold til moren som et insisterende bakteppe. Dyremetaforene forfatteren sprer rundt i romanen, fungerer sammenbindende og illustrerende og er et uvanlig og spennende grep. Forfatteren er god til å mane fram sympati og empati hos leseren. Iallfall hos meg. Og så liker jeg tittelen. Litt skrudd. Alt i alt: en svært lesverdig roman.

Tiden Norsk Forlag 2016

Barn i transitt

I bladet Psykisk helse nr. 5/2016 uttaler Isakstuen dette som en kommentar til uttalelsen i boka om at det ikke er noen konkurranse, men Karen vil vinne: «Det er en skamfull følelse å ønske å vinne et barn, men det er en ærlig følelse. Mange har sagt at den setningen treffer noe ulovlig de kjenner på.» Forfatteren er gift for annen gang og har en sønn fra første ekteskap, og hun sier at boka ikke er selvbiografisk, men den springer ut av hennes egen bekymring som mor. «Barn som bor på to steder, må beskytte seg, og blir fjerne før de skal til sitt andre hjem. Barnet er i transitt. Det er vondt å oppleve», sier Monica Isakstuen.

 

 

Om forfatteren

Foto: Paal Audestad

Monica Isakstuen (f. 1976) debuterte med romanen Avstand² i 2009. I 2011 kom diktsamlingen Alltid nyheter og i 2014 romanen Om igjen. I fjor høst fikk hun Brageprisen for Vær snill med dyrene