•  
  •  

Lars Bakken er seniorforsker i Nova og jobber med et prosjekt kalt «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen». Mo (Mohammed) og Jamal er to av hans respondenter, som sender historiene om hvordan de lever, på epost til Bakken. Hver epost utgjør ett kapittel. Det kan høres kjedelig ut, men dette er noe av det minst kjedelige jeg har lest på mange år.

Mo og Jamal
Mo er skoleflink og skriver «ordentlig», Jamal er dropout (skoleslutter, er ikke det et godt norsk ord?) og snakker kebabnorsk. Forfatteren klarer å levendegjøre Jamal og Mo til de grader. Jeg tror de finnes. Jeg ser dem på t-banens linje 4 eller på Lofthus, der Mos kjæreste bor, eller ved lampa der Jamal keefer (røyker hasj), for anledningen lagt til Stovner og avduket i 2004, men den ble da virkelig avduket på Haugenstua i 2011? Samma det. Kunstnerisk frihet.

Minoritetsungdom innenfra og utenfra

Vi får en drivende, tøff og tidvis gripende innføring i hvordan minoritetsungdom blir definert utenfra, for eksempel av mediene og «folk flest», kontra hvordan de unge ser på seg selv og sin verden. Det er så innmari godt formidlet, gjennom detaljer i omgivelsene, i avisreportasjer, i replikker, gjennom lærere, foreldre og politiet, i tanker hovedpersonene gjør seg. Og ikke minst gjennom hvilke valg de tar, og hvordan de reflekterer rundt dem. Det er rett og slett mye å lære av Jamal og Mo. Ikke minst får vi vite hvordan de ser på potetene (hvite nordmenn) og deres kultur. Forfatteren trekker også inn virkelige hendelser, blant annet 11. september og karikaturtegningene av Profeten. Det gjør et sterkt inntrykk å lese hvordan reaksjonene i offentligheten preger og påvirker det muslimske miljøet. Jeg synes det er et verdifullt korrektiv i innvandringsdebatten.

Jeg sliter med å be, ass

Språket er fylt av bilder og representative detaljer som sier mye om hovedpersonene. Jamal synes for eksempel de moske-greiene er både fint og vanskelig: «Sånn som når han imamen snakker fra Koranen, det er så heftig pent å høre på, skjønner du? Det er sånn, jeg veit ikke, fint, som musikk, og du sitter der på den myke teppen og hører på det og blir sånn rolig på hele kroppen, bare ahh, alt er chill. Men liksom. Jeg sliter med å be ass. (…) Så på moskeen, jeg bare står ved siden av folka, og jeg sjofer på dem, og jeg gjør samme som dem gjør …» Og ganske snart forstår vi hvorfor Jamal har trøbbel med både beinga (som han kaller det) og skolen.

Mo forteller om sin sosiale ensomhet. Han er på et utested: «Så reiste jeg meg og sto inntil en vegg. Smilte til de som passerte. Nikka med hodet til musikken. Tasta meldinger som ikke kunne sendes, og viska ut teksten når de var ferdige. (…) Jeg fra vegg til vegg. Stolpe til stolpe. Etter en time var det ikke flere vegger og stolper og enslige stoler igjen, og smilet verka.»

Språket, mann! (hilsen Jamal)

Jeg finner språklige gleder og finurligheter på hver side, jeg kunne gjengitt sitat på sitat, det er et vell å ta av. Språket, mann! ville Jamal ha sagt. Jeg skal tilstå at jeg måtte jobbe litt i starten med det «kebabsnakket» hans. Men det svinger, det er så Jamal, liksom, ass.

Boka er helt i toppklasse i fjorårets bokhøst. Jeg har vært glad hver dag siden jeg leste den, for at slik litteratur finnes. Hvorfor fikk den ikke Brageprisen?
Gratulerer til debutant Zeshan Shakar, jeg håper vi hører mye mer fra den mannen!

Gyldendal 2017

OM FORFATTEREN

ZESHAN SHAKAR (f. 1982) er oppvokst på Stovner. Han er utdannet statsviter, har studert økonomi på BI og jobber som spesialrådgiver. Han har brukt to år på boka, som er hans debut.
Kilder: Gyldendals hjemmeside og Aftenposten 26. september 2017. 
Les intervju med forfatteren her: https://www.aftenposten.no/kultur/i/QG464/Zeshan-Shakar-med-toff-oppvekstskildring–Det-er-ikke-svenske-tilstander-pa-Stovner

Foto: Julie Pike